Sjelefrender fra første blikk?

Jeg får ikke sove. Det er ikke noen spesiell grunn, men det bare er sånn. I går snakket jeg med en person som jeg alltid tenker mye på på denne tiden av året, og også ofte i andre situasjoner. Det var uten tvil godt å endelig prate med denne personen om ting vi har følt, og om hvordan det var den korte tiden vi hadde hverandre. En uke for tre år siden.

Helt siden slutten av barneskolen har sommeren vært den værste årstiden. Sommeren har vært en årstid hvor jeg har mistet folk, en årstid hvor man går imot noe ukjent og farlig. Kanskje et nytt sted å bo. Eller kanskje frykten for å møte noen rett før de drar. Eller rett før en selv drar. Det var det som skjedde for tre år siden.

Jeg har en gang i mitt liv opplevd noe så enestående at det er vanskelig å glemme det, og det er vanskelig å komme over det faktum at den lille tiden man hadde der og da var alt man fikk av det. Jeg traff nemlig et menneske som forsto meg på en måte ingen andre har forstått meg, verken før eller siden, og jeg delte noe med han som jeg har holdt mot brystet i tre lange år. Jeg har skjermet denne uken mot omverdenen, fordi jeg var redd for at hvis jeg fortalte noen historien om den, så ville den miste sin unikhet, eller sin sjarm. Den ville miste grepet den har hatt på meg.

Det som skjedde da jeg snakket med denne personen igjen var at jeg fikk lyst til å fortelle noen om hva vi hadde hatt, fordi plutselig føltes det som om vi var tilbake der igjen. Plutselig var det en person som forsto meg bedre enn noen andre, og det hjalp meg. Jeg ble virkelig glad, for første gang på alt for lenge.

Så jeg fortalte historien min til en venn jeg virkelig stoler på. Og det føltes så rett. Og han sa at dette ga han tro på kjærlighet.
Og jeg fortalte historien til en annen venn, som sa at jeg og denne personen virket som om vi var skapt for hverandre. Og kanskje vi var det en gang. Og kanskje når vi møtes igjen, noe jeg er sikker på at vi vil en dag, kommer disse følelsene tilbake, og kanskje da vil vi igjen være skapte for hverandre.

Uansett om vi er det eller ikke så føltes det godt å vite dette:

Det finnes en person som fra første øyeblikk (bokstavelig talt) kjente meg, forsto meg og elsket meg. Og jeg tror ikke på sjelefrender, men jeg vet at det vi hadde var noe man ikke finner ofte, men som er så fantastisk at det er verdt å reise jorden rundt og vente i hundre år for det, fordi når man finner det kommer man aldri til å slippe taket.