Eksamen, stress og peanøtter

Videregående er nesten ferdig, på en måte.

Har hatt to eksamener allerede. Musikkhistorie, skriftlig, og norsk hovedmål (i mitt tilfelle bokmål), også skriftlig. Skulle også ha sangeksamen, men den måtte utsettes til høsten, da jeg ble syk. Dette suger så massivt at jeg ikke en gang kan begynne å forklare det. Jeg var så klar, gledet meg til konsert og lå godt ann. Det er skummelt for sangere å miste stemmen.

Dessuten skal jeg også ha religionseksamen denne uka. På onsdag. Muntlig.
Forberedelsesoppgaven er "Sammenlign frelseslæren i Buddhismen og Islam", så alt for vanskelig skulle det vel ikke være. Det er mer den uforberedte delen jeg gruer meg mest til...

I tillegg har jeg fått meg ny jobb, etter den 10-dager-"lange" oppsigelsestida på Brio Lekeland på Koch. Nå jobber jeg på Hovdejordet Sykehjem for demente, og der trives jeg godt. Trivelig miljø, og definitivt bedre administrert enn flere av mine tidligere jobber.

På fredag var det seremoni i Kulturhuset for avgangskullet, hvor vi fikk karakterer. Enn bedring fra forrige termin, så jeg er godt fornøyd. Om bare eksamen går bra så kan jo dette gå strake veien.

Etter seremonien dro klassen på Kafka, noe som var trivelig helt til jeg med et uhell forgiftet ei god venninne med thai-mat bestående av blant annet hennes kryptonitt: Peanøtter. Men der er det hvistnok ingen vonde følelser mot verken meg eller kokken, kun mot menyen som godt kunne ha opplyst om slikt innhold. Dessuten gikk det jo bra for henne.

Her er planen for veien videre:
Til høsten flytter jeg inn med min kjære Simon, og jeg skal ta ex. phil. og ex. fac. på høgskola i Bodø. I tillegg til dette skal jeg jobbe på Hovdejordet, og forhåpentligvis i hjemmetjenesten. Dessuten skal jeg ta sangeksamen. Jeg gleder meg helt vilt til å få den overstått, og til å begynne på livet etter videregående. Musikklinja har vært lærerik og interessant, men nå vil jeg faktisk begynne på neste kapittel.

Om et år, hvis alt går etter planen, skal jeg studere psykologi ved Universitet i Ubestemt, Norge. Oslo hadde vært kult, men Trondheim er nok med sannsynlig.
Dette er noe jeg har ønsket lenge, og om jeg kunne ha jobbet med det de neste årene hadde det vært helt fantastisk. Hvis ikke har jeg mange andre alternativer som også virker spennende, slik som for eksempel sosionom, lærer eller sykepleier. Men plan b for vente til plan a er utprøvd i det minste.

Ellers blir det trist når min eldre søster drar til England i noen år, for å realisere sin drømmeutdanning. Men jeg håper å få besøke henne der flere ganger, og regner med å få flere gledelige familiegjensyn til store ferier og slikt.

Trist blir det nok også når nære venner drar av gårde. Folkehøgskoler, universiteter og reiser for å finne seg selv kommer til å skille oss i minst et år, men jeg håper å ikke miste kontakten med de som jeg i dag setter svært høyt (blant annet peanøtt-jenta. If I can poison her and still be friends then the rest should be just peanuts, right?)

Til høsten blir det valgkamp, og jeg skal sitte i alle de skoledebattene Rød Ungdom vil sende meg til, innenfor rimelighetens grenser. Jeg gleder meg også til opphetede diskusjoner, stands på torget og artige aksjoner. Om to uker blir det blant annet vårleir for Rød Ungdom i Bodø, og om jeg får fri fra jobben gleder jeg meg stort til å treffe gamle og nye der, og til å lære mye nytt og gammelt på nytt igjen.

Mine hjertesaker dette valget er:

Oljefritt Lofoten og Vesterålen
Freding av dyrkbar jord og alt av matjord
Bedring av kollektivtilbudet, både med buss og tog. Tog til Tromsø og Alta er også viktig, og oppgradering av banen nord for Trondheim.
Likelønn, likestilling og alt annet som har med et bedre samfunn for kvinner å gjøre.

Og dette er bare toppen av isfjellet. Jeg mener virkelig at Rødt stiller sterkt i år, kanskje spesielt i Nordland. Vår 1. kandidat er Ingeborg Steinholdt, ei trivelig ung dame fra Sandesjøen som kan sine saker, og som virkelig vil gjøre en flott innsats på Stortinget om hun får sjansen.
Andre styrker Rødt har, forutenom politikken, er E. Folkvord, T. Dahle og Rød Ungdom, Norges (kanskje verdens?) beste ungdomsparti.

Ja, dette blir nok en spennende høst. Og jeg gleder meg vilt!

Inntil neste gang (som forhåpentligvis ikke blir så lenge til) ønsker jeg alle godt.

Hilsen Frida

Sjelefrender fra første blikk?

Jeg får ikke sove. Det er ikke noen spesiell grunn, men det bare er sånn. I går snakket jeg med en person som jeg alltid tenker mye på på denne tiden av året, og også ofte i andre situasjoner. Det var uten tvil godt å endelig prate med denne personen om ting vi har følt, og om hvordan det var den korte tiden vi hadde hverandre. En uke for tre år siden.

Helt siden slutten av barneskolen har sommeren vært den værste årstiden. Sommeren har vært en årstid hvor jeg har mistet folk, en årstid hvor man går imot noe ukjent og farlig. Kanskje et nytt sted å bo. Eller kanskje frykten for å møte noen rett før de drar. Eller rett før en selv drar. Det var det som skjedde for tre år siden.

Jeg har en gang i mitt liv opplevd noe så enestående at det er vanskelig å glemme det, og det er vanskelig å komme over det faktum at den lille tiden man hadde der og da var alt man fikk av det. Jeg traff nemlig et menneske som forsto meg på en måte ingen andre har forstått meg, verken før eller siden, og jeg delte noe med han som jeg har holdt mot brystet i tre lange år. Jeg har skjermet denne uken mot omverdenen, fordi jeg var redd for at hvis jeg fortalte noen historien om den, så ville den miste sin unikhet, eller sin sjarm. Den ville miste grepet den har hatt på meg.

Det som skjedde da jeg snakket med denne personen igjen var at jeg fikk lyst til å fortelle noen om hva vi hadde hatt, fordi plutselig føltes det som om vi var tilbake der igjen. Plutselig var det en person som forsto meg bedre enn noen andre, og det hjalp meg. Jeg ble virkelig glad, for første gang på alt for lenge.

Så jeg fortalte historien min til en venn jeg virkelig stoler på. Og det føltes så rett. Og han sa at dette ga han tro på kjærlighet.
Og jeg fortalte historien til en annen venn, som sa at jeg og denne personen virket som om vi var skapt for hverandre. Og kanskje vi var det en gang. Og kanskje når vi møtes igjen, noe jeg er sikker på at vi vil en dag, kommer disse følelsene tilbake, og kanskje da vil vi igjen være skapte for hverandre.

Uansett om vi er det eller ikke så føltes det godt å vite dette:

Det finnes en person som fra første øyeblikk (bokstavelig talt) kjente meg, forsto meg og elsket meg. Og jeg tror ikke på sjelefrender, men jeg vet at det vi hadde var noe man ikke finner ofte, men som er så fantastisk at det er verdt å reise jorden rundt og vente i hundre år for det, fordi når man finner det kommer man aldri til å slippe taket.

Eventyr for realister

Det var en gang i et vakkert land langt borte ei jente. Denne jenta var som jenter flest, ikke prinsesse, ikke slående vakker, ikke slående noe som helst faktisk. Hun hadde opplevd mye, og hadde blitt såret mange ganger, men hun ville ikke gi opp sin drøm om kjærlighet og lykke.
Så møtte hun en gutt. Han var kanskje også ordinær på sin måte, men for henne var han den mest spesielle, den vakreste, den mest interessante i hele verden, og hun elsket han over alt og var lykkelig hvert sekund med han.
Dette forholdet var på ingen måte spesielt eller unikt. De var nyforelskede en stund, også ble ting mer normalt, men de kjedet seg ikke. Og dette forholdet var ikke perfekt, for ingen forhold er vel det, og det var litt krangling, men det løste seg alltid til slutt, og de kom sterkere ut av det.
Så en dag sier han til henne "jeg er ikke forelsket i deg lengre." Hele hennes verden faller fra hverandre, og alt hun klarer å tenke på er at hun skulle ønske hun var en prinsesse i et litt mer naivt og sukkersøtt eventyr.
Men til slutt lever sikkert alle lykkelige, tilfredse i det minste, i alle sine dager.
Snipp snapp snute.