Nå er det lenge siden sist. Jeg har ikke hatt passordet til bloggeren, og har hatt en god del trøbbel med å få det tilbake, men nå har jeg funnet inspirasjonen til å starte med å blogge igjen:
http://feminismeibodo.blogspot.com/
Jeg tror at det blir bra når vi begynner å skrive der.
Ellers går livet som det pleier. Vi vant i Saltstraumen saka. Egentlig tapte vi, men så ble ikke folka i miljøverndepartementet så glade, så da ble det veto. Og da ble ikke folka i Bodø AP så glade, men jeg er kjempeglad. Og det er nok de fleste i Saltstraumen også.
Ellers så blir det underskriftskampanje i Bodø City, Bodø By på lørdag. Vi skal sanke underskrifter i så store mengder at man skulle trodd at det var gulrøtter fra den fantastisk dyrkbare jorda ved Rønvika vi sanka. Det er Rønvikjordene som skal reddes, og det er Rød Ungdom (sammen med masse andre folk) som skal redde dem. For ikke å stjele all ære må jeg kanskje også slenge opp en link hvor man kan se hvem som er med:
http://ronvikjordene.no/
Skola er som den pleier, bare travlere. Snart er det julekonsert i Bodø Domkirke. Men nå er det komponering.
Lev vel, godtfolk.
torsdag 11. desember 2008
tirsdag 17. juni 2008
Om Gud og homofilt ekteskap
Jeg skrev dette i går kveld som et innlegg i en debatt om homofilt ekteskap på VGs nettsider, men til tross for å ha kortet det ned drastisk ville det ikke la seg innlegges, så jeg poster det heller her og legger opp link til det på VG.
Jeg må også gjøre oppmerksom på at framskrittet ikke bare er i Norge, for også i California får nå homofile gifte seg, og det tok ikke lang tid før det første paret grep sjansen.
Endelig!
Jeg må også gjøre oppmerksom på at framskrittet ikke bare er i Norge, for også i California får nå homofile gifte seg, og det tok ikke lang tid før det første paret grep sjansen.
Endelig!
Først må man begynne med det eneste passende:
Gratulerer alle dere i homofile eller lesbiske forhold som har ventet så lenge på at denne dagen endelig skulle komme. En spesiell gratulasjon til alle dere kristne i homofile og lesbiske forhold som endelig kan inngå deres løfter om evig kjærlighet for Guds og Jesu åsyn. Dette er jeg sikker på at begge parter setter stor pris på, for som kristen er jeg overbevist om at Gud og Jesus ikke vet om noe bedre enn to mennesker som gjør nettopp dette. Og da mener jeg ikke at parets kjønn har noe å si.
En annen gruppe å gratulere er alle dere som lenge har levd sammen, men som aldri har kunnet vært en familie fordi barn ikke vokser på trær, hvertfall ikke om man er homofil. Det finnes nok ingen større lykke enn å få et barn som man kan gi sin ubetingete kjærlighet til. Og den vet jeg dere har masse av.
Og en siste gratulasjon til alle de som har gjort dette mulig. Og også et stort takk.
TAKK!
Også har jeg et par skjellsord å komme med:
Til alle dere som sier at Gud ikke godtar komofili og baserer dette på tekster fra det Gamle Testamentet; Jesus kom til jorden for å frelse oss for våre synder, og da han gjorde det kastet han ut de gamle reglene. Og jeg skulle likt å se den av dere som stenger klær med mugg inne i 7 dager før dere får presten til å velsigne det. Eller den av dere som aldri har hatt urene tanker. Eller den av dere som er perfekt. Jesus sa det for 2000 år siden, men det er like aktuelt i dag: "Den som er uten skyld kan kaste den første steinen."
Hvis dere tror at det å være trangsynt gjør dere til bedre kristne synes jeg synd på dere. Jeg elsker mennesker i alle former, farger, trosamfunn og legninger. Man er ikke et dårlig menneske hvis man elsker en person av samme kjønn, og man er heller ikke et dårlig menneske hvis man "ligger med menn slik som man ligger med kvinner" fordi har dere ærlig talt noengang hørt om en mann som har penetrert en annen manns vagina? Neivel, da er det ikke samme måten. Med mindre dere bedriver med analsex, men dette er jo også en synd i følge det Gamle Testamente, fordi sex skal ikke være en god og deilig handling mellom to mennesker, skal det vel? Det skal bare være en forplantingsmetode.
Og til dere som tror at dette kommer til å sette en stopper for menneskeveksten: Jorda er i ferd med å bli overbefolka! Det er så lenge siden Gud ba Eva og Adam om å "bli mange og oppfyll jorden" at vi ikke engang kan gi det et årstall. Da var det to mennesker på jorden, det var nok av mat til begge, og det var ikke barn som faktisk trengte et annet sted å leve enn hos sine foreldre. Det er det i dag. Og hva kunstig befruktning angår så tror jeg at det er bra for en mann å kunne føle at han har gitt to personer en av de største gavene de kan få, og jeg tror virkelig at to kvinner er like bra utrustet til å oppdra et barn som en hvilken som helst mann og kvinne.
Også irriterer det meg med de som bruker stereotyper som at "mamma ikke bruker sminke" som en negativ ting i oppveksten. Selv bruker jeg ikke sminke, betyr dette at jeg kommer til å bli en dårlig mor som forvirrer barnet mitt? Eller betyr det kanskje at barnet mitt vil få et sunnere forhold til hvordan mennesket faktisk ser ut, ikke bare hvordan vi "burde" se ut?
Jeg har truffet mange lesbiske som bruker sminke og som pynter seg akkurat slik som "normale" kvinner, og jeg har truffet "normale" menn som var mer opptatt av utseendet sitt enn noen homofil person jeg har møtt. Hva sier dette om stereotypene? At de oftere kun er basert på fordommer framfor fakta.
Jeg vil avslutte med å si at jeg tror på Gud. Men jeg tror ikke på en fordomsfull, trangsynt og hatfull Gud som kun vil akseptere kjærligheten mellom en mann og kvinne, som aldri hadde sex før ekteskapet eller bare for å kose seg, og som låser klær med mugg inne i 7 dager før de ringer presten.
Jeg tror på en Gud full av kjærlighet, en kjærlighet så høy at han ga sin eneste sønn til oss for å frelse oss fra våre synder og la oss starte på nytt i en verden med aksept for folk som ikke bare var perfekte.
mandag 16. juni 2008
Jeg har dårling...
Haha, ja, nå kan "alle dere" som sitter spente og venter på FRP-koden rapporten jeg skulle avlegge etter at boka var ferdiglest føle dere passe dumme. Samme med dere som venter på å få høre om Kanonrocken, eller noe som helst annet jeg har sagt at jeg skal skrive om ved senere anledning, fordi kanonrocken er lenge siden og FRP-koden har jeg lagt fra meg, og i morgen leveres den tilbake til Ingeborg, sett at hun faktisk kommer på lagmøtet.
Grunnen til dette?
Jo, som de fleste nok har forstått er det litt omveltning i hverdagen min for tida, og jeg takler denne som best jeg kan ved å gjøre alt annet enn å sitte stille. Jeg har ikke lest i boka på lenge, og har som mål å heller ta den opp igjen når jeg selv får den i 18-årsgave eller til jul, så om noen vil lese mine tanker om denne veldig bra boka (det er jeg sikker på) av Magnus E. Marsdal må de nok kjøpe meg den til jul.
Så hva har jeg gjort i det siste da, lurer du kanskje på. Jo, nå skal du høre.
Jeg har shoppet sommerklær og vært med venner HELE tida. Med unntak av i går da jeg var på Meløy, men da var jeg med familie, og hadde det koselig. Så snart jeg får bildene skal jeg skrive om det spennende jeg så og lærte der. Og det skal jeg faktisk, fordi det har noe med politikk å gjøre, tro det eller ei.
På fredagen var det klassetur til Ausvika, og det var hyggelige saker. Så på midnattsola for første ordentlige gang på lenge, og badet masse. Det var bare koselige folk der, og stemninga var god både når vi lekte boksen går og når vi lå på stranda og sola oss. Slike ting må virkelig gjøres oftere.
Må jo så klart også nevne hvor fantastiske vennene mine har vært, spesielt de som har brukt mye av tiden sin på å holde meg med selskap på moloen, som har spilt masse spill med meg (både på Taket og hybelen sin) og som har støtta meg hvert lille skritt. Jeg er så evig takknemlig over å ha slike gode venner som jeg har.
Med unntak av dette har jeg lite å rapportere annet enn at nå har jeg ferie. Må innom skola og levere tilbake bøker og tømme skapet mitt, men det kan virkelig vente, fordi jeg nyter å ikke trenge å stå opp om morgenen. =)
God natt!
Grunnen til dette?
Jo, som de fleste nok har forstått er det litt omveltning i hverdagen min for tida, og jeg takler denne som best jeg kan ved å gjøre alt annet enn å sitte stille. Jeg har ikke lest i boka på lenge, og har som mål å heller ta den opp igjen når jeg selv får den i 18-årsgave eller til jul, så om noen vil lese mine tanker om denne veldig bra boka (det er jeg sikker på) av Magnus E. Marsdal må de nok kjøpe meg den til jul.
Så hva har jeg gjort i det siste da, lurer du kanskje på. Jo, nå skal du høre.
Jeg har shoppet sommerklær og vært med venner HELE tida. Med unntak av i går da jeg var på Meløy, men da var jeg med familie, og hadde det koselig. Så snart jeg får bildene skal jeg skrive om det spennende jeg så og lærte der. Og det skal jeg faktisk, fordi det har noe med politikk å gjøre, tro det eller ei.
På fredagen var det klassetur til Ausvika, og det var hyggelige saker. Så på midnattsola for første ordentlige gang på lenge, og badet masse. Det var bare koselige folk der, og stemninga var god både når vi lekte boksen går og når vi lå på stranda og sola oss. Slike ting må virkelig gjøres oftere.
Må jo så klart også nevne hvor fantastiske vennene mine har vært, spesielt de som har brukt mye av tiden sin på å holde meg med selskap på moloen, som har spilt masse spill med meg (både på Taket og hybelen sin) og som har støtta meg hvert lille skritt. Jeg er så evig takknemlig over å ha slike gode venner som jeg har.
Med unntak av dette har jeg lite å rapportere annet enn at nå har jeg ferie. Må innom skola og levere tilbake bøker og tømme skapet mitt, men det kan virkelig vente, fordi jeg nyter å ikke trenge å stå opp om morgenen. =)
God natt!
onsdag 11. juni 2008
Løveunger
Oppdatering:
Denne hobbyen er ikke lengre mulig å bedrive med på VGTVs nettsider. Jeg foreslår heller at alle prøver å dra ut i naturen og se på ekte dyr, slik Andreas foreslo i sin kommentar. Ender er koselige.
I dag oppdaget jeg en ny og tryggere hobby enn hva jeg vanligvis ville gått for. Den er avslappende, og jeg kan holde på i flere timer, samtidig som jeg gjør andre ting.
Denne hobbyen er å se på nyfødte løveunger som koser, sover og spiser og er kjempesøte.
Alle burde stikke innom og prøve det ut.
Enjoy;)
Denne hobbyen er ikke lengre mulig å bedrive med på VGTVs nettsider. Jeg foreslår heller at alle prøver å dra ut i naturen og se på ekte dyr, slik Andreas foreslo i sin kommentar. Ender er koselige.
I dag oppdaget jeg en ny og tryggere hobby enn hva jeg vanligvis ville gått for. Den er avslappende, og jeg kan holde på i flere timer, samtidig som jeg gjør andre ting.
Denne hobbyen er å se på nyfødte løveunger som koser, sover og spiser og er kjempesøte.
Alle burde stikke innom og prøve det ut.
Enjoy;)
tirsdag 10. juni 2008
Sjelefrender fra første blikk?
Jeg får ikke sove. Det er ikke noen spesiell grunn, men det bare er sånn. I går snakket jeg med en person som jeg alltid tenker mye på på denne tiden av året, og også ofte i andre situasjoner. Det var uten tvil godt å endelig prate med denne personen om ting vi har følt, og om hvordan det var den korte tiden vi hadde hverandre. En uke for tre år siden.
Helt siden slutten av barneskolen har sommeren vært den værste årstiden. Sommeren har vært en årstid hvor jeg har mistet folk, en årstid hvor man går imot noe ukjent og farlig. Kanskje et nytt sted å bo. Eller kanskje frykten for å møte noen rett før de drar. Eller rett før en selv drar. Det var det som skjedde for tre år siden.
Jeg har en gang i mitt liv opplevd noe så enestående at det er vanskelig å glemme det, og det er vanskelig å komme over det faktum at den lille tiden man hadde der og da var alt man fikk av det. Jeg traff nemlig et menneske som forsto meg på en måte ingen andre har forstått meg, verken før eller siden, og jeg delte noe med han som jeg har holdt mot brystet i tre lange år. Jeg har skjermet denne uken mot omverdenen, fordi jeg var redd for at hvis jeg fortalte noen historien om den, så ville den miste sin unikhet, eller sin sjarm. Den ville miste grepet den har hatt på meg.
Det som skjedde da jeg snakket med denne personen igjen var at jeg fikk lyst til å fortelle noen om hva vi hadde hatt, fordi plutselig føltes det som om vi var tilbake der igjen. Plutselig var det en person som forsto meg bedre enn noen andre, og det hjalp meg. Jeg ble virkelig glad, for første gang på alt for lenge.
Så jeg fortalte historien min til en venn jeg virkelig stoler på. Og det føltes så rett. Og han sa at dette ga han tro på kjærlighet.
Og jeg fortalte historien til en annen venn, som sa at jeg og denne personen virket som om vi var skapt for hverandre. Og kanskje vi var det en gang. Og kanskje når vi møtes igjen, noe jeg er sikker på at vi vil en dag, kommer disse følelsene tilbake, og kanskje da vil vi igjen være skapte for hverandre.
Uansett om vi er det eller ikke så føltes det godt å vite dette:
Det finnes en person som fra første øyeblikk (bokstavelig talt) kjente meg, forsto meg og elsket meg. Og jeg tror ikke på sjelefrender, men jeg vet at det vi hadde var noe man ikke finner ofte, men som er så fantastisk at det er verdt å reise jorden rundt og vente i hundre år for det, fordi når man finner det kommer man aldri til å slippe taket.
Helt siden slutten av barneskolen har sommeren vært den værste årstiden. Sommeren har vært en årstid hvor jeg har mistet folk, en årstid hvor man går imot noe ukjent og farlig. Kanskje et nytt sted å bo. Eller kanskje frykten for å møte noen rett før de drar. Eller rett før en selv drar. Det var det som skjedde for tre år siden.
Jeg har en gang i mitt liv opplevd noe så enestående at det er vanskelig å glemme det, og det er vanskelig å komme over det faktum at den lille tiden man hadde der og da var alt man fikk av det. Jeg traff nemlig et menneske som forsto meg på en måte ingen andre har forstått meg, verken før eller siden, og jeg delte noe med han som jeg har holdt mot brystet i tre lange år. Jeg har skjermet denne uken mot omverdenen, fordi jeg var redd for at hvis jeg fortalte noen historien om den, så ville den miste sin unikhet, eller sin sjarm. Den ville miste grepet den har hatt på meg.
Det som skjedde da jeg snakket med denne personen igjen var at jeg fikk lyst til å fortelle noen om hva vi hadde hatt, fordi plutselig føltes det som om vi var tilbake der igjen. Plutselig var det en person som forsto meg bedre enn noen andre, og det hjalp meg. Jeg ble virkelig glad, for første gang på alt for lenge.
Så jeg fortalte historien min til en venn jeg virkelig stoler på. Og det føltes så rett. Og han sa at dette ga han tro på kjærlighet.
Og jeg fortalte historien til en annen venn, som sa at jeg og denne personen virket som om vi var skapt for hverandre. Og kanskje vi var det en gang. Og kanskje når vi møtes igjen, noe jeg er sikker på at vi vil en dag, kommer disse følelsene tilbake, og kanskje da vil vi igjen være skapte for hverandre.
Uansett om vi er det eller ikke så føltes det godt å vite dette:
Det finnes en person som fra første øyeblikk (bokstavelig talt) kjente meg, forsto meg og elsket meg. Og jeg tror ikke på sjelefrender, men jeg vet at det vi hadde var noe man ikke finner ofte, men som er så fantastisk at det er verdt å reise jorden rundt og vente i hundre år for det, fordi når man finner det kommer man aldri til å slippe taket.
lørdag 31. mai 2008
Akkurat nå sett fra for en uke siden:
Akkurat nå sitter jeg på Mjelle.
Akkurat nå sitter han ved siden av meg.
Akkurat nå prater vi om hvordan vi har savnet hverandre den siste tiden, når ting har vært så travle og vi ikke har hatt tid.
Akkurat nå kysser han meg.
Akkurat nå velter jeg han bak i sanda og ser ned på han.
Akkurat nå ser han opp på meg, og han sier "Jeg elsker deg."
Akkurat nå går vi til teltet for å sove sammen, fordi midnattsolen er ved midnatt, etter det er det bare en stor, rød stjerne.
Jeg vil ikke gi slipp på han. Ikke når han er det beste som har hendt meg. Ikke når han er bedre enn livet jeg vant, fordi akkurat nå i virkeligheten gjør det så vondt at jeg kunne heller vært død igjen.
Akkurat nå sitter han ved siden av meg.
Akkurat nå prater vi om hvordan vi har savnet hverandre den siste tiden, når ting har vært så travle og vi ikke har hatt tid.
Akkurat nå kysser han meg.
Akkurat nå velter jeg han bak i sanda og ser ned på han.
Akkurat nå ser han opp på meg, og han sier "Jeg elsker deg."
Akkurat nå går vi til teltet for å sove sammen, fordi midnattsolen er ved midnatt, etter det er det bare en stor, rød stjerne.
Jeg vil ikke gi slipp på han. Ikke når han er det beste som har hendt meg. Ikke når han er bedre enn livet jeg vant, fordi akkurat nå i virkeligheten gjør det så vondt at jeg kunne heller vært død igjen.
fredag 30. mai 2008
Siste gang
Det er noe med siste ganger. Siste ganger skal være spesielle. Siste gang man kjørte i den første bilen før den ble solgt. Siste gang man betalte avdrag på et endelig nedbetalt lån. Siste lønning fra den jobben du ikke egentlig likte, men som du beholdt likevel. Siste gangen du kysset den spesielle personen som du trodde det kom til å vare med.
Første ganger er også bra viktig. Slik som første gang man bader i snø selv om det stridet mot alt av fornuft. Første gangen man snek seg ut hjemmefra. Første gangen man syklet uten støttehjul og uten å falle. Første gang man kysset den ene personen, og måten ullgenseren han hadde på seg kilte nakken din da han flyttet bort håret ditt for å se deg bedre.
Første gangen det virket som om det knuste hjertet ditt aldri skulle bli helt igjen er også ganske spesielt.
Første ganger er også bra viktig. Slik som første gang man bader i snø selv om det stridet mot alt av fornuft. Første gangen man snek seg ut hjemmefra. Første gangen man syklet uten støttehjul og uten å falle. Første gang man kysset den ene personen, og måten ullgenseren han hadde på seg kilte nakken din da han flyttet bort håret ditt for å se deg bedre.
Første gangen det virket som om det knuste hjertet ditt aldri skulle bli helt igjen er også ganske spesielt.
torsdag 29. mai 2008
Eventyr for realister
Det var en gang i et vakkert land langt borte ei jente. Denne jenta var som jenter flest, ikke prinsesse, ikke slående vakker, ikke slående noe som helst faktisk. Hun hadde opplevd mye, og hadde blitt såret mange ganger, men hun ville ikke gi opp sin drøm om kjærlighet og lykke.
Så møtte hun en gutt. Han var kanskje også ordinær på sin måte, men for henne var han den mest spesielle, den vakreste, den mest interessante i hele verden, og hun elsket han over alt og var lykkelig hvert sekund med han.
Dette forholdet var på ingen måte spesielt eller unikt. De var nyforelskede en stund, også ble ting mer normalt, men de kjedet seg ikke. Og dette forholdet var ikke perfekt, for ingen forhold er vel det, og det var litt krangling, men det løste seg alltid til slutt, og de kom sterkere ut av det.
Så en dag sier han til henne "jeg er ikke forelsket i deg lengre." Hele hennes verden faller fra hverandre, og alt hun klarer å tenke på er at hun skulle ønske hun var en prinsesse i et litt mer naivt og sukkersøtt eventyr.
Men til slutt lever sikkert alle lykkelige, tilfredse i det minste, i alle sine dager.
Snipp snapp snute.
Så møtte hun en gutt. Han var kanskje også ordinær på sin måte, men for henne var han den mest spesielle, den vakreste, den mest interessante i hele verden, og hun elsket han over alt og var lykkelig hvert sekund med han.
Dette forholdet var på ingen måte spesielt eller unikt. De var nyforelskede en stund, også ble ting mer normalt, men de kjedet seg ikke. Og dette forholdet var ikke perfekt, for ingen forhold er vel det, og det var litt krangling, men det løste seg alltid til slutt, og de kom sterkere ut av det.
Så en dag sier han til henne "jeg er ikke forelsket i deg lengre." Hele hennes verden faller fra hverandre, og alt hun klarer å tenke på er at hun skulle ønske hun var en prinsesse i et litt mer naivt og sukkersøtt eventyr.
Men til slutt lever sikkert alle lykkelige, tilfredse i det minste, i alle sine dager.
Snipp snapp snute.
mandag 26. mai 2008
Forberedelsesdag i senga
I dag har jeg forberedelsesdag til eksamen som er i morgen, og jeg nyter det. Har så langt kun forlatt senga tre ganger. Den første gangen var for å gå på do, også sto jeg et par timer senere opp for å spise frokost og rydde litt fordi min mor skulle ha et møte her klokken ti. Da alle kom trakk jeg meg tilbake til senga, men sto opp igjen bare 5 minutter etterpå for å hente telefonen for å ringe (og vekke) Hogne og be han komme hit. Noe han ikke gjorde. Etter det har jeg ikke forlatt senga en eneste gang, så jeg får vel liggesår snart.
Jeg har ikke egentlig så mye å forberede meg på, fordi jeg føler meg ganske trygg på alt stoffet vi skal ha om. Burde kanskje skaffe meg passer og gradskive, i tilfelle liksom, men det kan jeg gjøre litt senere. Nå skal jeg bare drømme om min fantastiske sommer.
Som mange vet hadde jeg og Hogne egentlig tenkt å dra til Praha i sommer, men etter at Åsmund var i Bodø og snakka om sommerleira til Rød Ungdom har vi ombestemt oss. Vi skal nemlig til Utøya hvor det blir sommer, sosialisme og forhåpentligvis sol. Og det blir bra, tror jeg. Vet jeg. Hva er vel bedre enn en haug med engasjerte ungdommer?
Og det som bedre er er at jeg skal besøke Mikkel i Tønsberg. Helt sjukt, fordi nå har jeg ikke sett han siden han var her sist sommer, og det blir så fantastisk å møte han igjen! Og vi skal på Slottsfjellfestivalen og være der, også skal jeg være ei uke hos han, og det blir bra. Også håper jeg på å få møte hans søte lillesøster.
Neste helg skal jeg og Hogne på telttur. Det blir skikkelig koselig, tror jeg. Praha kan vente til høsten, vintern, påska, våren eller neste sommer, men telttur i eksamenstida er en fin tradisjon (Blir hvertfall tradisjon da dette er andre året på rad) og dette året går turen til Mjelle, hvor det er midnattsol til helga. FANTASTISK! Så ting er bra, som alle forstår, og nå skal jeg se litt på House, også skal jeg sove.
Snakkes!
Ps: Hvis jeg gidder kommer det en liten evaluering av kanonrocken utpå dagen, men jeg har så vondt i nakken etter Sweetums' opptreden der, så det kan hende at det må vente.
DS!
Jeg har ikke egentlig så mye å forberede meg på, fordi jeg føler meg ganske trygg på alt stoffet vi skal ha om. Burde kanskje skaffe meg passer og gradskive, i tilfelle liksom, men det kan jeg gjøre litt senere. Nå skal jeg bare drømme om min fantastiske sommer.
Som mange vet hadde jeg og Hogne egentlig tenkt å dra til Praha i sommer, men etter at Åsmund var i Bodø og snakka om sommerleira til Rød Ungdom har vi ombestemt oss. Vi skal nemlig til Utøya hvor det blir sommer, sosialisme og forhåpentligvis sol. Og det blir bra, tror jeg. Vet jeg. Hva er vel bedre enn en haug med engasjerte ungdommer?
Og det som bedre er er at jeg skal besøke Mikkel i Tønsberg. Helt sjukt, fordi nå har jeg ikke sett han siden han var her sist sommer, og det blir så fantastisk å møte han igjen! Og vi skal på Slottsfjellfestivalen og være der, også skal jeg være ei uke hos han, og det blir bra. Også håper jeg på å få møte hans søte lillesøster.
Neste helg skal jeg og Hogne på telttur. Det blir skikkelig koselig, tror jeg. Praha kan vente til høsten, vintern, påska, våren eller neste sommer, men telttur i eksamenstida er en fin tradisjon (Blir hvertfall tradisjon da dette er andre året på rad) og dette året går turen til Mjelle, hvor det er midnattsol til helga. FANTASTISK! Så ting er bra, som alle forstår, og nå skal jeg se litt på House, også skal jeg sove.
Snakkes!
Ps: Hvis jeg gidder kommer det en liten evaluering av kanonrocken utpå dagen, men jeg har så vondt i nakken etter Sweetums' opptreden der, så det kan hende at det må vente.
DS!
torsdag 22. mai 2008
Pollenallergi og matte skriftlig
I dag fikk vi vite hva vi ble trukket i, og jeg innså noe som er litt artig.
1: Jeg har kunnet bli trukket opp i eksamen ved 5 annledninger.
2: 4 av disse 5 gangene har jeg kommet opp.
3: 3 av disse 5 gangene har matte vært et av trekkfagene mine.
4: 3 av disse 3 gangene har jeg kommet opp i matte.
5: Dette er andre gangen på under 3 år at jeg kommer opp i matte skriftlig.
6: Hvis jeg kommer opp i matte munntlig blir det også andre gangen på under 3 år at jeg kommer opp i det.
7: Dette var andre og siste gang at matte skriftlig var trekkfag for meg.
8: Og om noen uker er det også andre og siste gang at matte munntlig er trekkfag for meg.
Ok, det var ikke så artig, men om man skal ha eksamen i matte er det jo kanskje lurt å bare fylle hjernen med tall, tror dere ikke det?
Jeg er ikke egentlig urolig for denne eksamenen. Jeg fikk 5 på mattetentamen som jeg fikk tilbake i dag, og er veldig fornøyd. 6 på eksamen hadde vært artig, for ikke å snakke om bra for snittet, men 5 hadde også vært bra. Kjempebra.
Lesinga i FRP-koden går sakte, men det er mest på grunn av masse skolearbeid. Og alt går saktere når man nyter den nydelige stemmen til Tracy Chapman, som jeg skal se på konsert ved første mulighet.
Mitt prosjekt til norsken om arbeiderklassen i kunsten er nesten ferdig, så jeg satser på å ha foredraget i morgen. Og da slipper jeg jo å gå ned i karakter i norsk muntlig. Men det skal jeg altså gjøre ferdig i kveld. Noe som er betraktelig mye lettere når man faktisk har internett.
Fikk koselig mail her om dagen, og gleder meg til sommeren. Mer om mine planer kommer nok senere.
På tirsdagen bakte jeg og Hogne kaffeladekake som vi tok med på lagmøtet. Vi vedtok dessuten der å begynne å drikke en ny kaffe som er den beste kaffen som jeg har smakt på lenge. Og jeg lover at det ikke hadde noe som helst å gjøre med at den er fairtrade, økologisk og revolusjonerende. Mer om kaffen kommer sikkert også senere.
Nå skal jeg skrive mail og gjøre ferdig min veldig sosialistiske power point.
Inntil jeg ser folk igjen ønsker jeg alle mine venner det beste i livet, og jeg håper at den stakkars jenta som sitter i fengsel med moren sin slipper hjem og for bo hos en fosterfamilie eller annen slekt så snart som mulig.
Ps.: Jeg er dessuten allergisk mot pollen i år også. Ikke noe nytt på den fronten med andre ord.
DS!
1: Jeg har kunnet bli trukket opp i eksamen ved 5 annledninger.
2: 4 av disse 5 gangene har jeg kommet opp.
3: 3 av disse 5 gangene har matte vært et av trekkfagene mine.
4: 3 av disse 3 gangene har jeg kommet opp i matte.
5: Dette er andre gangen på under 3 år at jeg kommer opp i matte skriftlig.
6: Hvis jeg kommer opp i matte munntlig blir det også andre gangen på under 3 år at jeg kommer opp i det.
7: Dette var andre og siste gang at matte skriftlig var trekkfag for meg.
8: Og om noen uker er det også andre og siste gang at matte munntlig er trekkfag for meg.
Ok, det var ikke så artig, men om man skal ha eksamen i matte er det jo kanskje lurt å bare fylle hjernen med tall, tror dere ikke det?
Jeg er ikke egentlig urolig for denne eksamenen. Jeg fikk 5 på mattetentamen som jeg fikk tilbake i dag, og er veldig fornøyd. 6 på eksamen hadde vært artig, for ikke å snakke om bra for snittet, men 5 hadde også vært bra. Kjempebra.
Lesinga i FRP-koden går sakte, men det er mest på grunn av masse skolearbeid. Og alt går saktere når man nyter den nydelige stemmen til Tracy Chapman, som jeg skal se på konsert ved første mulighet.
Mitt prosjekt til norsken om arbeiderklassen i kunsten er nesten ferdig, så jeg satser på å ha foredraget i morgen. Og da slipper jeg jo å gå ned i karakter i norsk muntlig. Men det skal jeg altså gjøre ferdig i kveld. Noe som er betraktelig mye lettere når man faktisk har internett.
Fikk koselig mail her om dagen, og gleder meg til sommeren. Mer om mine planer kommer nok senere.
På tirsdagen bakte jeg og Hogne kaffeladekake som vi tok med på lagmøtet. Vi vedtok dessuten der å begynne å drikke en ny kaffe som er den beste kaffen som jeg har smakt på lenge. Og jeg lover at det ikke hadde noe som helst å gjøre med at den er fairtrade, økologisk og revolusjonerende. Mer om kaffen kommer sikkert også senere.
Nå skal jeg skrive mail og gjøre ferdig min veldig sosialistiske power point.
Inntil jeg ser folk igjen ønsker jeg alle mine venner det beste i livet, og jeg håper at den stakkars jenta som sitter i fengsel med moren sin slipper hjem og for bo hos en fosterfamilie eller annen slekt så snart som mulig.
Ps.: Jeg er dessuten allergisk mot pollen i år også. Ikke noe nytt på den fronten med andre ord.
DS!
lørdag 10. mai 2008
Tivoli i byen
Hvert år i tiden rundt 17. mai er det tivoli og cirkus i byen. Det er helt fra barneskolen av en tradisjon å dra på tivoli enten 16. eller 17. eller kanskje 18. mai.
I år har jeg av en eller annen grunn meldt meg til å jobbe der. Det betaler ikke spesielt godt, jeg vet ikke hvorvidt det er artig, men sånn er det bare. Jeg trenger pengene, og det blir jo en artig erfaring. Dessuten så har jeg tid nå som jeg nesten ikke jobber på Brio.
Jeg skal dra på jobb nå. Avtalte å jobbe der i morgest, første vakt er klokka 17.30. These people move quick.
Håper å få se en gammel venn igjen. En som jeg har savnet.
Og apropos venner som jeg savner fikk jeg en rar oppringing på telefonsvareren min i natt. Hørtes ut som om den kom fra en konsert. Om den som ringte har lyst til å forklare så er det jo bare å gjøre det. Jeg savner deg.
Nok om det, nå går bussen snart, farvel.
I år har jeg av en eller annen grunn meldt meg til å jobbe der. Det betaler ikke spesielt godt, jeg vet ikke hvorvidt det er artig, men sånn er det bare. Jeg trenger pengene, og det blir jo en artig erfaring. Dessuten så har jeg tid nå som jeg nesten ikke jobber på Brio.
Jeg skal dra på jobb nå. Avtalte å jobbe der i morgest, første vakt er klokka 17.30. These people move quick.
Håper å få se en gammel venn igjen. En som jeg har savnet.
Og apropos venner som jeg savner fikk jeg en rar oppringing på telefonsvareren min i natt. Hørtes ut som om den kom fra en konsert. Om den som ringte har lyst til å forklare så er det jo bare å gjøre det. Jeg savner deg.
Nok om det, nå går bussen snart, farvel.
fredag 9. mai 2008
Stormen før stillheten
Denne uka har vært et slit. Etter helgas konfirmasjon og mandagens sykdom har alt bare hopet seg opp. Forberedelsene til tentamen, både fransk, hørelære/komponering og i dag også piano- og besifringstentamen. Har øvd til midnatt og etter hver kveld denne uka, og har komponert et stykke, har skrevet en franskstil og har dummet meg ut på et melodidiktat og trodd at en 3er var en 5er, også ble alt etter der feil. Og jeg har skuffet meg selv skikkelig når det gjaldt på pianotentamen. Og jeg hadde øvd så sjukt mye, og det er teit, men sånn er det.
Og det er helt typisk meg også.
Men nok om det. Jeg leser igjen, for første gang på lenge. Nå leser jeg FRP-koden, og det går sakte, men det er bevegelse i det, og om en uke eller to kommer det kanskje til og med en liten rapport med mine tanker om boka og idéene i den.
Ellers er alt på kjøret. Fortsatt ikke nett hjemme, og ting går galt i både øst og vest, men man må vel ha en positiv holdning?
Hva er det enkelte pleier å si igjen "Hvis du tenker at det går bra så gjør det det."
Men nå er det jo langhelg, og det betyr 4 dager med fri og ingen piano. (Begynner å få senebettennelse tror jeg.)
Og det er helt typisk meg også.
Men nok om det. Jeg leser igjen, for første gang på lenge. Nå leser jeg FRP-koden, og det går sakte, men det er bevegelse i det, og om en uke eller to kommer det kanskje til og med en liten rapport med mine tanker om boka og idéene i den.
Ellers er alt på kjøret. Fortsatt ikke nett hjemme, og ting går galt i både øst og vest, men man må vel ha en positiv holdning?
Hva er det enkelte pleier å si igjen "Hvis du tenker at det går bra så gjør det det."
Men nå er det jo langhelg, og det betyr 4 dager med fri og ingen piano. (Begynner å få senebettennelse tror jeg.)
mandag 5. mai 2008
Syk og uten internett
Ut av tittelen lurer folk kanskje på hvorfor, eller hvordan jeg kan skrive blogg. Syke folk ligger jo i senga, sant? Og folk uten internett kan jo ikke bruke internett. Men det kan altså jeg, fordi selv om vårt hjemmenettverk er nede er det en eller annen vennligsinnet person som har bestemt seg for å ha sitt nettverk usikret. Forbindelsen er så dårlig at hvis jeg med et uhell flytter på bordet eller maskinen så faller det ut, men det funker for å levere en nynorsk tentamen som jeg har fått utsettelse på etter landsmøtet. Og grunnen til at jeg ikke ligger i senga er enkelt å greit det at jeg må skrive denne tentamenen før den leveres.
I går var det konfirasjon her. Min lillebror er nå en voksen mann om man skal tro på alt det folk sier om konfirmasjoner, men egentlig var det bare en unnskyldning til å spise masse mat og kake. Og så klart skjemme han bort med ny dirtbike og videokamera. =)
Det var også første mai på torsdagen, for de som ikke fikk det med seg. Og Bodø RU var så klart til stede i toget og viste vår solidaritet med de vannskeligstilte i verden, og også vårt ønske om bedre kollektivtilbud og, så klart, Saltstrømmen for Alle.
Nederst til høyre i dette bildet ser du meg som bærer fanen "Stans okkupasjonen av Irak" sammen med Kjersti. Det var en del vind på selve dagen, og hullene i banneret var virkelig ikke jevnt nok fordelt. Det var ingen hull øverst, så hvert vindkast fikk oss til å velte. Du kan tro at jeg fremdeles har gansperre i armene og ryggen etter dette.
Forran oss gikk min kjære Hogne sammen med Mikael, vår tidligere lokale lederstjerne men nå bare økonomiansvarlige, og de bar parolen som vårt banner falt inn under. "Nei til USA som verdenshersker - styrk FN"
De var mer heldig med hullene i sin fane, men store faner er likevel alltid vanskeligere enn små, så de fløy både hit og dit, og gikk kanskje noe skrått til tider.
På dette bilde ser du vår nye logallagleder, Magnus Wiik, som fikk æren av å bære det norske flagget. Også synlig er et par medlemmer fra lokallaget som ble lurt til å bære de gamle Arbeiderparti flaggene i den tro at det bare var røde flagg, fordi hammerlogoen er så gammel at hvem husker vel den?
Og bak flaggene og korpset kom hovedparolen for hele toget.
"Ja til internasjonal solidaritet - NEI til utbytting, terror og KRIG!"
Oppmøtet til toget var bare til å være fornøyd med, og som man kan se på bildene kunne vi ikke ha bedt om bedre vær på denne fantastiske dagen. Det var til og med en del russ som kom, til tross for at de nok hadde holdt festen etter russedåpen gående ganske lenge natta i forveien. Noen hadde sneket seg til et par timer med søvn, andre kom rett fra festen, men stemninga var likevel helt på topp hos de fleste.
Toget gikk en ganske lang rute fra Bankgata til Folketshus, spesielt med tanke på at Folkets Hus ligger kun noen hundre meter fra Bankgata. Når vi etter store omturer endte opp på parkeringsplassen utenfor Folkets Hus hadde stemninga virkelig toppet helt, og da var det klart inne for taler og sanger. Etter en rask tur til kiosken så klart, for is er nødvendig på en dag som er så viktig og varm som første mai var i år.
På bildet er vår alles kjære Ingeborg som snakker på vegne av Natur og Ungdom, men som likevel oppfordret alle til å gjøre sitt i en sak som er like viktig for oss i Rød Ungdom, nemlig å ta opp
mobilene og sende meldingen "opprop saltstraumen [ditt navn]" til 2400. Dette er også noe jeg oppfordrer alle som leser denne bloggen til å gjøre, da dette er en viktig kampsak, som er beskrevet i et tidligere innlegg, for å bevare strandsonene i Saltstrømmen.
Andre appeller ble holdt av Per Skau fra Fellesforbundet, Siri Jensen (som forøvrig er medlem i Rødt) talte om kvinnekamp og veien videre, og det ble også holdt en appell som informerte om de konkrete sakene som har skjedd i Palestina og Israel de siste 60 årene. Jeg tror at mange skoleelever og også voksne i samfunnet hadde hatt godt av å få med seg dette "foredraget" da det hadde alle opplysningene og konkrete årstallene og numrene som man ikke får høre på nyhetene. Det var ikke en partisk tale hvor en mann sto og sa "Israel og alle jøder er dårlige mennesker, Palestinerne har aldri gjort noe galt." Det var enkelt og greit en tale om hva som er faktaene, og hva dette har ført til.
Som de fleste vet er Palestina en kampsak som betyr mye for meg. Ikke nødvendigvis fordi den er viktigere enn alt annet, men fordi den representerer ei stor gruppe. Ikke bare de undertrykte i Palestina, men undertrykte overalt i verden. Jeg har mange ganger måttet forklare at jeg ikke har noe imot jøder, til tross for at jeg både er kristen og palestinavenn, men at jeg har noe imot den ondskapen som vokser i mennesket sammen med egoet. Jeg mener ikke at folk er født vonde, akkurat som jeg mener at folk ikke kan være født jøde eller kristen, eller født hetrofil eller homofil. Jeg mener at oppdragelsen er en viktig faktor. Opplevelser.
Jeg så aldri på meg selv som kristen før en opplevelse snudde min tro. Jeg tror ikke at du er vond fordi du har dårlige gener, eller fordi du bor i Israel og er jøde. Jeg tror ikke at noen er helt vond heller. Til og med Stalin, som drepte flere mennesker enn noen person i Midtøsten har gjort, var en fantastisk far og en god venn. Ikke alt er svart og hvitt.
Jeg mener derimot at oppdragelsen er viktig. Og de som er på min alder i Israel i dag har vokst opp med foreldre som mente at Palestinerne har stjelt deres land. Og de vet kanskje heller ikke bedre, for veldig få i foreldregenerasjonen i Israel har vært der fra starten av. Så de har bare sine foreldres ord. Og det samme går for palestinerne. De har vokst opp undertrykket i fangeleirer eller i konstant frykt i små landsbyer og getthoer. Og de har vokst opp med foreldre som også vokste opp i den samme situasjonen. Og mange har vokst opp uten foreldre fordi situasjonen tok livet av dem, eller de prøvde å ta livet av situasjonen.
Ingen blir født selvmordsbomber, men ingen blir født terrorist heller.
Du kjemper for det du tror er rett, og de som blir presset ned i bakken kan ikke gjøre annet enn å kaste steiner.
Men nå har jeg virkelig holdt på for lenge, og jeg må skrive ferdig tentamensoppgaven min før det blir for sent. Om bare nynorsk hadde vært enklere. (Ja, eg er nok ein av dei einaste kommunistane i Noreg som ikkje kan fordrage nynorsk. Men eg skal verkeleg skjerpe meg.)
I går var det konfirasjon her. Min lillebror er nå en voksen mann om man skal tro på alt det folk sier om konfirmasjoner, men egentlig var det bare en unnskyldning til å spise masse mat og kake. Og så klart skjemme han bort med ny dirtbike og videokamera. =)
Det var også første mai på torsdagen, for de som ikke fikk det med seg. Og Bodø RU var så klart til stede i toget og viste vår solidaritet med de vannskeligstilte i verden, og også vårt ønske om bedre kollektivtilbud og, så klart, Saltstrømmen for Alle.
Nederst til høyre i dette bildet ser du meg som bærer fanen "Stans okkupasjonen av Irak" sammen med Kjersti. Det var en del vind på selve dagen, og hullene i banneret var virkelig ikke jevnt nok fordelt. Det var ingen hull øverst, så hvert vindkast fikk oss til å velte. Du kan tro at jeg fremdeles har gansperre i armene og ryggen etter dette.
Forran oss gikk min kjære Hogne sammen med Mikael, vår tidligere lokale lederstjerne men nå bare økonomiansvarlige, og de bar parolen som vårt banner falt inn under. "Nei til USA som verdenshersker - styrk FN"
De var mer heldig med hullene i sin fane, men store faner er likevel alltid vanskeligere enn små, så de fløy både hit og dit, og gikk kanskje noe skrått til tider.
På dette bilde ser du vår nye logallagleder, Magnus Wiik, som fikk æren av å bære det norske flagget. Også synlig er et par medlemmer fra lokallaget som ble lurt til å bære de gamle Arbeiderparti flaggene i den tro at det bare var røde flagg, fordi hammerlogoen er så gammel at hvem husker vel den?
Og bak flaggene og korpset kom hovedparolen for hele toget.
"Ja til internasjonal solidaritet - NEI til utbytting, terror og KRIG!"
Oppmøtet til toget var bare til å være fornøyd med, og som man kan se på bildene kunne vi ikke ha bedt om bedre vær på denne fantastiske dagen. Det var til og med en del russ som kom, til tross for at de nok hadde holdt festen etter russedåpen gående ganske lenge natta i forveien. Noen hadde sneket seg til et par timer med søvn, andre kom rett fra festen, men stemninga var likevel helt på topp hos de fleste.
Toget gikk en ganske lang rute fra Bankgata til Folketshus, spesielt med tanke på at Folkets Hus ligger kun noen hundre meter fra Bankgata. Når vi etter store omturer endte opp på parkeringsplassen utenfor Folkets Hus hadde stemninga virkelig toppet helt, og da var det klart inne for taler og sanger. Etter en rask tur til kiosken så klart, for is er nødvendig på en dag som er så viktig og varm som første mai var i år.På bildet er vår alles kjære Ingeborg som snakker på vegne av Natur og Ungdom, men som likevel oppfordret alle til å gjøre sitt i en sak som er like viktig for oss i Rød Ungdom, nemlig å ta opp
mobilene og sende meldingen "opprop saltstraumen [ditt navn]" til 2400. Dette er også noe jeg oppfordrer alle som leser denne bloggen til å gjøre, da dette er en viktig kampsak, som er beskrevet i et tidligere innlegg, for å bevare strandsonene i Saltstrømmen.Andre appeller ble holdt av Per Skau fra Fellesforbundet, Siri Jensen (som forøvrig er medlem i Rødt) talte om kvinnekamp og veien videre, og det ble også holdt en appell som informerte om de konkrete sakene som har skjedd i Palestina og Israel de siste 60 årene. Jeg tror at mange skoleelever og også voksne i samfunnet hadde hatt godt av å få med seg dette "foredraget" da det hadde alle opplysningene og konkrete årstallene og numrene som man ikke får høre på nyhetene. Det var ikke en partisk tale hvor en mann sto og sa "Israel og alle jøder er dårlige mennesker, Palestinerne har aldri gjort noe galt." Det var enkelt og greit en tale om hva som er faktaene, og hva dette har ført til.
Som de fleste vet er Palestina en kampsak som betyr mye for meg. Ikke nødvendigvis fordi den er viktigere enn alt annet, men fordi den representerer ei stor gruppe. Ikke bare de undertrykte i Palestina, men undertrykte overalt i verden. Jeg har mange ganger måttet forklare at jeg ikke har noe imot jøder, til tross for at jeg både er kristen og palestinavenn, men at jeg har noe imot den ondskapen som vokser i mennesket sammen med egoet. Jeg mener ikke at folk er født vonde, akkurat som jeg mener at folk ikke kan være født jøde eller kristen, eller født hetrofil eller homofil. Jeg mener at oppdragelsen er en viktig faktor. Opplevelser.
Jeg så aldri på meg selv som kristen før en opplevelse snudde min tro. Jeg tror ikke at du er vond fordi du har dårlige gener, eller fordi du bor i Israel og er jøde. Jeg tror ikke at noen er helt vond heller. Til og med Stalin, som drepte flere mennesker enn noen person i Midtøsten har gjort, var en fantastisk far og en god venn. Ikke alt er svart og hvitt.
Jeg mener derimot at oppdragelsen er viktig. Og de som er på min alder i Israel i dag har vokst opp med foreldre som mente at Palestinerne har stjelt deres land. Og de vet kanskje heller ikke bedre, for veldig få i foreldregenerasjonen i Israel har vært der fra starten av. Så de har bare sine foreldres ord. Og det samme går for palestinerne. De har vokst opp undertrykket i fangeleirer eller i konstant frykt i små landsbyer og getthoer. Og de har vokst opp med foreldre som også vokste opp i den samme situasjonen. Og mange har vokst opp uten foreldre fordi situasjonen tok livet av dem, eller de prøvde å ta livet av situasjonen.
Ingen blir født selvmordsbomber, men ingen blir født terrorist heller.
Du kjemper for det du tror er rett, og de som blir presset ned i bakken kan ikke gjøre annet enn å kaste steiner.
Men nå har jeg virkelig holdt på for lenge, og jeg må skrive ferdig tentamensoppgaven min før det blir for sent. Om bare nynorsk hadde vært enklere. (Ja, eg er nok ein av dei einaste kommunistane i Noreg som ikkje kan fordrage nynorsk. Men eg skal verkeleg skjerpe meg.)
tirsdag 29. april 2008
Misforstå meg rett...
For noen dager siden fikk jeg en mail hos en veldig nær venn av meg som vanligvis ikke sender mail. Denne mailen var derfor så klart spesiell, og det var godt å vite at han ville dele med meg det som skjedde i livet hans. Det gjør at man føler seg inkludert, og jeg føler også at han stoler veldig på meg.
Han sa at han føler at hverdagen har blitt bedre, og jeg tenkte at om han kjenner det kan kanskje jeg og kjenne det? Så jeg kjente etter, og det har jeg gjort de siste dagene.
Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg på noen som helst måte mente at hverdagen ikke var bra. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt. Jeg er der jeg vil være med de folkene jeg vil være sammen med. Det er så klart et par mangler, men slik vil det alltid være.
Så jeg har godt rundt og tenkt og kjent etter, og jeg har prøvd å finne ut hvordan hverdagen egentlig er for meg for tida. Jeg har ikke hatt nok tid alene til å reflektere over det, men likevel har jeg i det siste følt meg veldig ensom. Jeg har folk rundt meg uansett hvor jeg er, men disse folkene drukner likevel ut de få jeg faktisk vil være med. De få jeg trenger å være med.
Det hjelper så klart på at en av mine beste venner bor midt i Europa, mens jeg bor nesten lengst i nord, (om man ikke teller med Island, tror jeg?) men det som gjør det aller verst er når folk jeg virkelig setter pris på og er glad i bare trekker seg bort.
Og ikke misforstå: jeg vil ikke være sammen med bare noen få helt alene hele tida, men av og til bare. Og jeg liker å være sammen med mange folk og har det artig og slik, men ikke hele tida. Og når jeg er trist trenger jeg trøst. Ikke 10 folk som snakker i munnen på hverandre om ting som de synes er artig om som jeg verken forstår eller trenger der og da.
Jeg er så klart glad. Og livet mitt er utrolig bra, men av og til skulle jeg kanskje ønske at hverdagen min hadde vært litt bedre.
Han sa at han føler at hverdagen har blitt bedre, og jeg tenkte at om han kjenner det kan kanskje jeg og kjenne det? Så jeg kjente etter, og det har jeg gjort de siste dagene.
Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg på noen som helst måte mente at hverdagen ikke var bra. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt. Jeg er der jeg vil være med de folkene jeg vil være sammen med. Det er så klart et par mangler, men slik vil det alltid være.
Så jeg har godt rundt og tenkt og kjent etter, og jeg har prøvd å finne ut hvordan hverdagen egentlig er for meg for tida. Jeg har ikke hatt nok tid alene til å reflektere over det, men likevel har jeg i det siste følt meg veldig ensom. Jeg har folk rundt meg uansett hvor jeg er, men disse folkene drukner likevel ut de få jeg faktisk vil være med. De få jeg trenger å være med.
Det hjelper så klart på at en av mine beste venner bor midt i Europa, mens jeg bor nesten lengst i nord, (om man ikke teller med Island, tror jeg?) men det som gjør det aller verst er når folk jeg virkelig setter pris på og er glad i bare trekker seg bort.
Og ikke misforstå: jeg vil ikke være sammen med bare noen få helt alene hele tida, men av og til bare. Og jeg liker å være sammen med mange folk og har det artig og slik, men ikke hele tida. Og når jeg er trist trenger jeg trøst. Ikke 10 folk som snakker i munnen på hverandre om ting som de synes er artig om som jeg verken forstår eller trenger der og da.
Jeg er så klart glad. Og livet mitt er utrolig bra, men av og til skulle jeg kanskje ønske at hverdagen min hadde vært litt bedre.
søndag 27. april 2008
Salsa, boogie og russisk dans
Nei, dette er ikke lista over stiltypene de skal prøve ut på neste ukes dansefeber.
Prøv å forstå min frustrasjon i dag:
Nede sitter jeg og øver på vårt elektriskepiano, som mine foreldre insisterer på at absolutt skal stå i gangen slik at jeg må bruke headset når de er hjemme. Så der sitter jeg og prøver å øve til piano- og besifringstentamen som er om ikke så lenge. Til tirsdag må jeg lære meg en boogie, et stykke som heter Russisk dans og til besifringa må jeg klare å spille og synge Kjærlighetsvisa. Jeg kan forresten ikke egentlig spille piano. Men jeg er fast bestemt på å klare dette, og har øvd på spreng de siste dagene. Så sitter jeg jo der fokusert, og hva skjer? Plutselig er hele huset fylt av min mors salsamusikk. Hun fikk plutselig lyst til å høre på den.
Hadde pianoet vært på rommet mitt eller på rommet mamma har gjort om til sitt eget hobbyrom hadde ikke musikken vært noe problem. Jeg kunne hatt lyden på på pianoet og døra igjen og sluppet å bli forstyrret, men neida det skal stå i gangen nedfor stua slik at jeg må høre på det de hører på.
Dette er ikke bare sant i dette tilfellet, men også når de ser på film med hele surrounden på, eller når Aksel spiller Wii rett atme pianoet, men det er mye lettere å drukne ut snakking og bråking med tv'en enn det er å drukne ut rytmer som ikke stemmer det spor overens med det jeg øver på. Så jeg må bare kapitulere, og heller gå inn på rommet mitt og jobbe på nynorsktentamenen som skal leveres om ei uke. Men hvordan får man konsentrert seg over all denne lyden?
Dette er heller ikke et enganstilfelle. Det er også slik når jeg trenger å øve sang. Er det rart at jeg ikke liker å øve når det er umulig å gjøre det privat? I går prøvde jeg å øve sang, men nok en gang står pianoet fortsatt i gangen, og jeg ble distrahert av andre lyder. Man kan ikke ha på headset når man øver sang heller, og en viktig del av det er å synge. Da fikk jeg beskjed om å dempe meg, fordi min far prøvde å se på nyhetene.
Det er derfor jeg bare øver på skola eller når jeg er alene hjemme. Da slipper jeg alles klaging.
Så nå har jeg gitt opp å øve for i dag. Jeg får ikke være hjemme og øve når resten drar i Aksels overhøringsgudstjeneste, og har strengt tatt ikke lyst heller, men jeg trenger å øve i fred.
Prøv å forstå min frustrasjon i dag:
Nede sitter jeg og øver på vårt elektriskepiano, som mine foreldre insisterer på at absolutt skal stå i gangen slik at jeg må bruke headset når de er hjemme. Så der sitter jeg og prøver å øve til piano- og besifringstentamen som er om ikke så lenge. Til tirsdag må jeg lære meg en boogie, et stykke som heter Russisk dans og til besifringa må jeg klare å spille og synge Kjærlighetsvisa. Jeg kan forresten ikke egentlig spille piano. Men jeg er fast bestemt på å klare dette, og har øvd på spreng de siste dagene. Så sitter jeg jo der fokusert, og hva skjer? Plutselig er hele huset fylt av min mors salsamusikk. Hun fikk plutselig lyst til å høre på den.
Hadde pianoet vært på rommet mitt eller på rommet mamma har gjort om til sitt eget hobbyrom hadde ikke musikken vært noe problem. Jeg kunne hatt lyden på på pianoet og døra igjen og sluppet å bli forstyrret, men neida det skal stå i gangen nedfor stua slik at jeg må høre på det de hører på.
Dette er ikke bare sant i dette tilfellet, men også når de ser på film med hele surrounden på, eller når Aksel spiller Wii rett atme pianoet, men det er mye lettere å drukne ut snakking og bråking med tv'en enn det er å drukne ut rytmer som ikke stemmer det spor overens med det jeg øver på. Så jeg må bare kapitulere, og heller gå inn på rommet mitt og jobbe på nynorsktentamenen som skal leveres om ei uke. Men hvordan får man konsentrert seg over all denne lyden?
Dette er heller ikke et enganstilfelle. Det er også slik når jeg trenger å øve sang. Er det rart at jeg ikke liker å øve når det er umulig å gjøre det privat? I går prøvde jeg å øve sang, men nok en gang står pianoet fortsatt i gangen, og jeg ble distrahert av andre lyder. Man kan ikke ha på headset når man øver sang heller, og en viktig del av det er å synge. Da fikk jeg beskjed om å dempe meg, fordi min far prøvde å se på nyhetene.
Det er derfor jeg bare øver på skola eller når jeg er alene hjemme. Da slipper jeg alles klaging.
Så nå har jeg gitt opp å øve for i dag. Jeg får ikke være hjemme og øve når resten drar i Aksels overhøringsgudstjeneste, og har strengt tatt ikke lyst heller, men jeg trenger å øve i fred.
torsdag 24. april 2008
Tentamen og utbygging av Saltstraumen
I går ble det fattet et vedtak i bystyret i Bodø i en veldig viktig sak. Saken har vært en av Bodø Rød Ungdoms hjertesaker i det siste, og i går ble det bevist at penger faktisk seirer over folkets ønske.
Saken er Saltstraumen. En av verdens kraftigste malstrømmer, om jeg ikke tar feil, og dessuten et fantastisk område for turister og lokale til å gå på tur, fiske eller rett og slett bare slappe av langt fra byen. (Riktignok om man flytter seg et stykke bort fra broa og riksveien.) Og hva vil folk gjøre med denne perlen av natur og kystlinje? Vi vil bevare den. Kanskje gjøre den bedre tilpasset for alle. Men det finnes også de som vil kjøpe området, som om det var en helt vanlig tomt og ikke et verna naturområde, og de vil bygge der. Og ikke bare litt. 80 sjøhus. De vil bygge en liten by hvor de rike kan kjøpe eller leie sin lille tomt og sitt lille hus og sin egen strandsone. Sitt eget lille idylliske område hvor de kan være alene hele sommeren. De skal også bygge molo. Og småbåthavn.
Og hvem har råd til å bo i disse husene?
Jeg vet om et par personer som nok har råd, men husene kommer til å bli så dyre at de som bygger dem ikke kommer til å ha råd til å kjøpe dem selv.
Og hvem tjener på dette?
Det er ikke de som bygger husene ihvertfall. Det er ikke de som bor i området, som plutselig må kjøre flere kilometer for å trå i vannet, til tross for at de bor hundre meter fra stranda. Det er ikke turistene, som plutselig må punge ut for kun en brøkdel av det området som før var gratis.
Så det er i grunn bare noen få som tjener på det. De som styrer prosjektet.
Og det er bare noen få som har råd til det. De som stemte for i bystyret i går.
Det som er virkelig irriterende i denne saken er feigheten til Arbeiderpartiet og medlemmene. De har nemlig gjort det klart hele tiden at alle skal stemme likt. Det er flere i AP som vi vet er imot utbygginga, men de hadde på gruppemøtet bestemt seg for å stemme for. Og ingen brøt med det. Og dette er ikke et engangstilfelle. Hva er vitsen i å være politiker når du ikke ytrer din egen mening? Om du ikke har noe å si, hvorfor late som?
Jeg vet at jeg aldri ville ha byttet mening bare fordi flertallet i partiet var uenig med meg. Det er nemlig en viktig del av demokratiet at i den virkelige avstemmingen, ikke bare på et gruppemøte, skal folk si sin virkelige mening.
Jeg er også sikker på at noen innenfor Høyre og FrP er mot utbygginga, men de stemte også likt. Kanskje om alle hadde stemt det de ville stemme ville vedtaket bli avslått, men det får vi aldri vite. Kanskje bortsett fra når opposisjonen anker saken.
På mandagen hadde jeg musikkhistorietentamen, og jeg jobbet hardt for å bli ferdig tidlig nok til å være med til Rådhuset å overlevere de 6600 underskriftene mot utbygginga til Odd Tore Fygle. Han virket til å være positiv til oss, og han snakket mye om å endre stilling i saken. Men det var jo tross alt kamera der, så han måtte vel det. Må si at jeg er utrolig skuffet, og jeg kunne liksågodt ha blitt på tentamen i flere timer til og skrevet flere sider om stilformer og komposisjonsteknikker fra middelalderen til romantikken.
Og akkurat nå føles det kanskje håpløst. Bare det å stille opp klokka 07.30 utenfor Rådhuset med plakater og trøtte ansikt. Men man må vel bare jobbe hardere til neste gang da. Når saken blir anket skal det nok gå bedre.
Det har jeg all tro på.
Saken er Saltstraumen. En av verdens kraftigste malstrømmer, om jeg ikke tar feil, og dessuten et fantastisk område for turister og lokale til å gå på tur, fiske eller rett og slett bare slappe av langt fra byen. (Riktignok om man flytter seg et stykke bort fra broa og riksveien.) Og hva vil folk gjøre med denne perlen av natur og kystlinje? Vi vil bevare den. Kanskje gjøre den bedre tilpasset for alle. Men det finnes også de som vil kjøpe området, som om det var en helt vanlig tomt og ikke et verna naturområde, og de vil bygge der. Og ikke bare litt. 80 sjøhus. De vil bygge en liten by hvor de rike kan kjøpe eller leie sin lille tomt og sitt lille hus og sin egen strandsone. Sitt eget lille idylliske område hvor de kan være alene hele sommeren. De skal også bygge molo. Og småbåthavn.
Og hvem har råd til å bo i disse husene?
Jeg vet om et par personer som nok har råd, men husene kommer til å bli så dyre at de som bygger dem ikke kommer til å ha råd til å kjøpe dem selv.
Og hvem tjener på dette?
Det er ikke de som bygger husene ihvertfall. Det er ikke de som bor i området, som plutselig må kjøre flere kilometer for å trå i vannet, til tross for at de bor hundre meter fra stranda. Det er ikke turistene, som plutselig må punge ut for kun en brøkdel av det området som før var gratis.
Så det er i grunn bare noen få som tjener på det. De som styrer prosjektet.
Og det er bare noen få som har råd til det. De som stemte for i bystyret i går.
Det som er virkelig irriterende i denne saken er feigheten til Arbeiderpartiet og medlemmene. De har nemlig gjort det klart hele tiden at alle skal stemme likt. Det er flere i AP som vi vet er imot utbygginga, men de hadde på gruppemøtet bestemt seg for å stemme for. Og ingen brøt med det. Og dette er ikke et engangstilfelle. Hva er vitsen i å være politiker når du ikke ytrer din egen mening? Om du ikke har noe å si, hvorfor late som?
Jeg vet at jeg aldri ville ha byttet mening bare fordi flertallet i partiet var uenig med meg. Det er nemlig en viktig del av demokratiet at i den virkelige avstemmingen, ikke bare på et gruppemøte, skal folk si sin virkelige mening.
Jeg er også sikker på at noen innenfor Høyre og FrP er mot utbygginga, men de stemte også likt. Kanskje om alle hadde stemt det de ville stemme ville vedtaket bli avslått, men det får vi aldri vite. Kanskje bortsett fra når opposisjonen anker saken.
På mandagen hadde jeg musikkhistorietentamen, og jeg jobbet hardt for å bli ferdig tidlig nok til å være med til Rådhuset å overlevere de 6600 underskriftene mot utbygginga til Odd Tore Fygle. Han virket til å være positiv til oss, og han snakket mye om å endre stilling i saken. Men det var jo tross alt kamera der, så han måtte vel det. Må si at jeg er utrolig skuffet, og jeg kunne liksågodt ha blitt på tentamen i flere timer til og skrevet flere sider om stilformer og komposisjonsteknikker fra middelalderen til romantikken.
Og akkurat nå føles det kanskje håpløst. Bare det å stille opp klokka 07.30 utenfor Rådhuset med plakater og trøtte ansikt. Men man må vel bare jobbe hardere til neste gang da. Når saken blir anket skal det nok gå bedre.
Det har jeg all tro på.
søndag 20. april 2008
Tystere av beste sorten
Alle hater tystere, spesielt de som blir tystet på.
Står det ikke da bare enda større respekt av det når noen tyster på seg selv, slik som disse israelske soldatene?
Dette er et stort skritt i riktig retning for å få mer oppmerksomhet til militærregimet som herjer i Palestina og tar for seg slik som de vil. Nå når noen innrømmer selv at de har vært vitne til, eller til og med deltatt i, tortur av sivile palestinere blir det plutselig umulig for statsoverhodene i Europa og Amerika å se gjennom fingrene på det. Man kan ikke late som om det ikke skjer lengre, og endelig må noen ta stilling til dette problemet som vi har latt vokse helt vilt de siste tiårene.
Jeg vil ikke at vi skal stupe inn som amerikanske ørner og være frihetskjempere som gjør like stor skade som det opprinnelige problemet, men det å ignorere et/to land som ikke klarer å forholde seg til grunnleggende menneskerettigheter som krav på en rettferdig rettsak (og dette gjelder begge parter) blir helt feil når vi har en mulighet til å gjøre en forskjell.
Frigjøring av Palestina burde være øverst på lista for utenrikspolitikken vår. Ikke å leke USAs nikkedukker og si at begge parter er like ille, men heller støtte Israel.
God natt. Tentamen i morgen. Ikke helt klar.
Står det ikke da bare enda større respekt av det når noen tyster på seg selv, slik som disse israelske soldatene?
Dette er et stort skritt i riktig retning for å få mer oppmerksomhet til militærregimet som herjer i Palestina og tar for seg slik som de vil. Nå når noen innrømmer selv at de har vært vitne til, eller til og med deltatt i, tortur av sivile palestinere blir det plutselig umulig for statsoverhodene i Europa og Amerika å se gjennom fingrene på det. Man kan ikke late som om det ikke skjer lengre, og endelig må noen ta stilling til dette problemet som vi har latt vokse helt vilt de siste tiårene.
Jeg vil ikke at vi skal stupe inn som amerikanske ørner og være frihetskjempere som gjør like stor skade som det opprinnelige problemet, men det å ignorere et/to land som ikke klarer å forholde seg til grunnleggende menneskerettigheter som krav på en rettferdig rettsak (og dette gjelder begge parter) blir helt feil når vi har en mulighet til å gjøre en forskjell.
Frigjøring av Palestina burde være øverst på lista for utenrikspolitikken vår. Ikke å leke USAs nikkedukker og si at begge parter er like ille, men heller støtte Israel.
God natt. Tentamen i morgen. Ikke helt klar.
tirsdag 15. april 2008
Russ For Menneskehandel
Det å si at russen ikke vet hva menneskehandel innebærer blir kanskje feil, men det gjør det vel bare enda mer skuffende at de faktisk har en egen dag i Ståkuka ("artig" ordspill hvor ei bråkete uke fort blir forvekslet med en erigert penis. Det må virkelig ha tatt dem lang tid å komme på!) hvor alle skal kle seg ut som halliker og horer.
Jeg vil så klart ikke nekte russen å ha det skøy, for så lenge deres ville festing og barnsligheter ikke går utover noen andre enn dem selv er det helt greit for meg at folk vil ødelegge sin treårs lange innsats for å få gode karakterer med seg videre i livet for et par måneder med vill festing og fyll. Dette skal de så klart få bestemme helt selv. Om de vil bruke sine opptjente penger på ei rød bukse, noen bokstaver og ei lue, for ikke å snakke om kort som bare forsøpler når alle slipper dem igjen etter 17. mai så får det være deres sak. Men når russen synes at det er artig å gjøre narr av et av Norges største samfunnsproblemer er det ikke så artig lengre, og det er hvertfall ikke greit.
Hallikvirksomhet er ulovlig i Norge. Det å være hallik har i de siste årene blitt gjort om til noe tilnærmet en "heltestatus" av rappere og liknende i USA, og takket være folk som 50 cent og G-unit har livet som hore, eller Hoe, blitt romantisert og i dag er det et så forskrudd bilde på dette forholdet mellom en hallik og horen "hans" at ungdom tydeligvis ikke forstår hvor alvorlig det er.
Prostitusjon er ikke artig. Det er ikke en karriere som folk velger, og den lille prosentandelen av verdens prostituerte som gjør det "frivillig" har problemer med seg fra tidligere i livet, og i de fleste tilfellene har de dype mentale arr og trenger hjelp. Og trass i at all handel som går i menneskekropp er forferdelig umoralsk og nedverdigende blir det verre når det er en annen person som selger enn eieren av kroppen.
Om du er prostituert har du ofte likevel muligheter til å bestemme litt. Du kan bestemme hvem du skal gjøre ting med, hva du skal gjøre, hvor mye du skal ha av det, og pengene går til deg selv. Derimot om en hallik "eier" kroppen din bestemmer han hvem med, hva du skal gjøre, og i de fleste tilfellene for halliken over 50% av inntektene. Hallikvirksomhet er intet annet enn menneskehandel av den groveste sorten.
Ofte opplever kvinner i trange kår i fattige land at menn lover dem et bedre liv og en karriere i Europa. Foreldrene og vennene hører aldri mer fra dem, fordi de har blitt fraktet ulovlig som sex-slaver. Disse blir solgt, mishandlet og forlatt på gata når de ikke har mer å by på. Er dette noe å spøke med?
Men det er jo ikke det at russen ikke vet at dette er menneskehandel, for det gjør de virkelig. De gjør det til og med ekte nok ved å ha horeauksjon i kantina i lunsjen. Folk roper ut hva de vil betale for en av de utkledde horene, og alle andre ler.
Hadde dette vært like artig om temaet var Svart og Hvit-dag, og det hadde vært en slaveauksjon?
Hva om det hadde vært Nazi og Jøde-dag, skulle da høystbydende få bestemme hvem som skulle skytes mot muren først?
Eller så kunne man jo ta noe litt mer i nuet, og ha en hyllest til Burma-dag, hvor de som bydde høyest fikk velge vilken munk de skulle klippe av fingrene på, eller kanskje heller hvilken annen torturmetode som skulle brukes.
Hadde ikke det vært artig?
Mange sier at det er jo bare moro, og de burde jo få ha det litt skøy. Ja, det er jeg helt for. MEN ufarliggjøring av menneskehandel, vold og fysisk, for ikke å snakke om psykisk, misbruk er ikke noe å spøke med. Hallikvirksomhet er ikke en sak som skal glorifiseres, og livet som hore er virkelig ikke så glamorøst som mange av jentene i dag virker til å ha fått det for seg. Om du vil framstille halliker og horer i det virkelige lyset burde ikke jentene ha en flekk på kroppen uten blåflekker og åpne sår, og halliken skulle heller sparke hora si ned gangen enn å leie henne galant rundt livet, for det er jo slik det virkelig er. Kvinner blir slått og banket hver dag av menn, ofte sin egene familie eller ektemann, for å tjene mat- og sprit/narkopenger med kroppen sin.
Dette er ikke noe å le av.
Andre dager man burde ha, når man først er så godt i gang:
Politi og Innvandrer-dag, siden det er et problem i Norge av samme viktighetsgrad som prostitusjon.
Kineser og Tibetaner-dag, ingenting slår vel en liten henging til lunsj?
Rik og Fattig-dag, om man først skal gjøre alle oppmerksomme på feilene i samfunnet.
Sulten og Mett-dag, nekte noen mat i en hel dag, mens de andre mesker i seg!
Nazi og Jøde-dag, koselige tilbakeblikk til andre verdenskrig.
Diktator og Offer-dag, siden russen tydeligvis liker det når en person har makten over en annens liv.
Svart og Hvit-dag, fordi menneskehandel er helt greit.
Jeg vil så klart ikke nekte russen å ha det skøy, for så lenge deres ville festing og barnsligheter ikke går utover noen andre enn dem selv er det helt greit for meg at folk vil ødelegge sin treårs lange innsats for å få gode karakterer med seg videre i livet for et par måneder med vill festing og fyll. Dette skal de så klart få bestemme helt selv. Om de vil bruke sine opptjente penger på ei rød bukse, noen bokstaver og ei lue, for ikke å snakke om kort som bare forsøpler når alle slipper dem igjen etter 17. mai så får det være deres sak. Men når russen synes at det er artig å gjøre narr av et av Norges største samfunnsproblemer er det ikke så artig lengre, og det er hvertfall ikke greit.
Hallikvirksomhet er ulovlig i Norge. Det å være hallik har i de siste årene blitt gjort om til noe tilnærmet en "heltestatus" av rappere og liknende i USA, og takket være folk som 50 cent og G-unit har livet som hore, eller Hoe, blitt romantisert og i dag er det et så forskrudd bilde på dette forholdet mellom en hallik og horen "hans" at ungdom tydeligvis ikke forstår hvor alvorlig det er.
Prostitusjon er ikke artig. Det er ikke en karriere som folk velger, og den lille prosentandelen av verdens prostituerte som gjør det "frivillig" har problemer med seg fra tidligere i livet, og i de fleste tilfellene har de dype mentale arr og trenger hjelp. Og trass i at all handel som går i menneskekropp er forferdelig umoralsk og nedverdigende blir det verre når det er en annen person som selger enn eieren av kroppen.
Om du er prostituert har du ofte likevel muligheter til å bestemme litt. Du kan bestemme hvem du skal gjøre ting med, hva du skal gjøre, hvor mye du skal ha av det, og pengene går til deg selv. Derimot om en hallik "eier" kroppen din bestemmer han hvem med, hva du skal gjøre, og i de fleste tilfellene for halliken over 50% av inntektene. Hallikvirksomhet er intet annet enn menneskehandel av den groveste sorten.
Ofte opplever kvinner i trange kår i fattige land at menn lover dem et bedre liv og en karriere i Europa. Foreldrene og vennene hører aldri mer fra dem, fordi de har blitt fraktet ulovlig som sex-slaver. Disse blir solgt, mishandlet og forlatt på gata når de ikke har mer å by på. Er dette noe å spøke med?
Men det er jo ikke det at russen ikke vet at dette er menneskehandel, for det gjør de virkelig. De gjør det til og med ekte nok ved å ha horeauksjon i kantina i lunsjen. Folk roper ut hva de vil betale for en av de utkledde horene, og alle andre ler.
Hadde dette vært like artig om temaet var Svart og Hvit-dag, og det hadde vært en slaveauksjon?
Hva om det hadde vært Nazi og Jøde-dag, skulle da høystbydende få bestemme hvem som skulle skytes mot muren først?
Eller så kunne man jo ta noe litt mer i nuet, og ha en hyllest til Burma-dag, hvor de som bydde høyest fikk velge vilken munk de skulle klippe av fingrene på, eller kanskje heller hvilken annen torturmetode som skulle brukes.
Hadde ikke det vært artig?
Mange sier at det er jo bare moro, og de burde jo få ha det litt skøy. Ja, det er jeg helt for. MEN ufarliggjøring av menneskehandel, vold og fysisk, for ikke å snakke om psykisk, misbruk er ikke noe å spøke med. Hallikvirksomhet er ikke en sak som skal glorifiseres, og livet som hore er virkelig ikke så glamorøst som mange av jentene i dag virker til å ha fått det for seg. Om du vil framstille halliker og horer i det virkelige lyset burde ikke jentene ha en flekk på kroppen uten blåflekker og åpne sår, og halliken skulle heller sparke hora si ned gangen enn å leie henne galant rundt livet, for det er jo slik det virkelig er. Kvinner blir slått og banket hver dag av menn, ofte sin egene familie eller ektemann, for å tjene mat- og sprit/narkopenger med kroppen sin.
Dette er ikke noe å le av.
Andre dager man burde ha, når man først er så godt i gang:
Politi og Innvandrer-dag, siden det er et problem i Norge av samme viktighetsgrad som prostitusjon.
Kineser og Tibetaner-dag, ingenting slår vel en liten henging til lunsj?
Rik og Fattig-dag, om man først skal gjøre alle oppmerksomme på feilene i samfunnet.
Sulten og Mett-dag, nekte noen mat i en hel dag, mens de andre mesker i seg!
Nazi og Jøde-dag, koselige tilbakeblikk til andre verdenskrig.
Diktator og Offer-dag, siden russen tydeligvis liker det når en person har makten over en annens liv.
Svart og Hvit-dag, fordi menneskehandel er helt greit.
Masse diskusjon og lite kaffe.
Dette er en kort oppsummering av Rød Ungdoms landsmøte, som jeg deltok på i helga. Jeg var der som observatør, sammen med min kjære Hogne, og Bodø hadde også seks delegater der, altså var vi åtte. Ikke bare 7, men 8!!! (Dessuten var også Andreas Tymi Gabrielsen der, men han var ikke sendt fra Bodø, så han telles ikke, for da blir det ni. 9 er ikke 8!)
Og hva kan man si om landsmøtet da, som er bedre enn at det var masse snakk og lite styrkedrikk? Det var en opplevelse for livet! Jeg møtte ungdom som var interessante og som hadde noe å si.
Til de som ikke har gått på en norsk videregående skole de siste årene høres kanskje dette helt normalt ut, men slik er det altså ikke. Ungdom i dag har generelt lite å si, kanskje fordi ingen vil la dem snakke, men kanskje mest fordi de ikke bryr seg. Når man opplever dette dag ut og dag inn blir fire dager med en gjeng folk som alle har klare meninger, og som alle kan begrunne dette med mer enn "fordi det synes jo alle", et fantastisk avbrekk fra hverdagen.
Jeg har lært så mye, både av jentesamlingen om hersketeknikker, og av gruppe- og plenumdiskusjoner, men faktisk like fullt av det som har hendt i pausene. "På trappa"-diskusjoner og bare samtaler med folk som forstår meg og som jeg forstår. Folk som kanskje har en annen mening om enkelte ting, men likevel respekterer meg for mine meninger. Det har vært så sinnssykt deilig!
Dette var jo også et interessant landsmøte av andre grunner. Noen saker stjal mer oppmerksomhet enn andre, og det å hele tiden måtte plages av folk som vil sverte RU og støtte diktatorer som har misbrukt sin makt og drept flere tusener mennesker har vært slitsomt, men likevel en lærerik opplevelse. Jeg føler at det å også få se skyggesidene av denne fantastiske organisasjonen som jeg er med i er veldig viktig for å forstå andres syn på oss. Jeg må innrømme at om jeg selv ikke hadde visst at disse personene utgjør kun en brøkdel av medlemmene i RU hadde nok jeg også vært i tvil om hvor denne gruppa egentlig sto, og hvorvidt jeg burde være medlem eller ikke.
Men trass i all den positive energien man får av å møte folk som man er mer på bølgelengde med, så er jeg så sliten at det føles som om jeg kunne sovet hele denne uka. Åtte (8) timer søvn hver natt har altså ikke vært nok, og jeg skulle ønske at jeg kunne slå på pauseknappen ei stund for å komme meg mer i form igjen.
Men det kan jeg altså ikke. Siden jeg gikk glipp av to dager med skole, og en av dem var tentamensdag, så må jeg jo bare jobbe enda hardere denne uka. Det "positive" er at jeg er så blakk at jeg uansett ikke har råd til å gjøre annet enn å dra hjem etter skola hver dag, men problemet er jo at det finnes distraherende krefter her hjemme også. Har i dag mekket på sykkelen for å få trena litt i hverdagen fra nå av, selv om jeg har foredrag i historien om 14 timer. Det er ikke så bra. Og nå skriver jeg blogg, heller ikke så bra.
Derfor skal jeg nå jobbe med historien, for så å skrive nynorsktentamensbesvarelsen min. Og i morgen skal jeg på RU-møte, og dessuten skrive en satirisk tolkning av nasjonalsangen vår til å holde foredrag om på torsdagen.
Og på fredag er det forberedelsesdag til MiP-tentamen (Musikkhistorie), som jeg har på mandag. The fun just won't stop!
Og hva kan man si om landsmøtet da, som er bedre enn at det var masse snakk og lite styrkedrikk? Det var en opplevelse for livet! Jeg møtte ungdom som var interessante og som hadde noe å si.
Til de som ikke har gått på en norsk videregående skole de siste årene høres kanskje dette helt normalt ut, men slik er det altså ikke. Ungdom i dag har generelt lite å si, kanskje fordi ingen vil la dem snakke, men kanskje mest fordi de ikke bryr seg. Når man opplever dette dag ut og dag inn blir fire dager med en gjeng folk som alle har klare meninger, og som alle kan begrunne dette med mer enn "fordi det synes jo alle", et fantastisk avbrekk fra hverdagen.
Jeg har lært så mye, både av jentesamlingen om hersketeknikker, og av gruppe- og plenumdiskusjoner, men faktisk like fullt av det som har hendt i pausene. "På trappa"-diskusjoner og bare samtaler med folk som forstår meg og som jeg forstår. Folk som kanskje har en annen mening om enkelte ting, men likevel respekterer meg for mine meninger. Det har vært så sinnssykt deilig!
Dette var jo også et interessant landsmøte av andre grunner. Noen saker stjal mer oppmerksomhet enn andre, og det å hele tiden måtte plages av folk som vil sverte RU og støtte diktatorer som har misbrukt sin makt og drept flere tusener mennesker har vært slitsomt, men likevel en lærerik opplevelse. Jeg føler at det å også få se skyggesidene av denne fantastiske organisasjonen som jeg er med i er veldig viktig for å forstå andres syn på oss. Jeg må innrømme at om jeg selv ikke hadde visst at disse personene utgjør kun en brøkdel av medlemmene i RU hadde nok jeg også vært i tvil om hvor denne gruppa egentlig sto, og hvorvidt jeg burde være medlem eller ikke.
Men trass i all den positive energien man får av å møte folk som man er mer på bølgelengde med, så er jeg så sliten at det føles som om jeg kunne sovet hele denne uka. Åtte (8) timer søvn hver natt har altså ikke vært nok, og jeg skulle ønske at jeg kunne slå på pauseknappen ei stund for å komme meg mer i form igjen.
Men det kan jeg altså ikke. Siden jeg gikk glipp av to dager med skole, og en av dem var tentamensdag, så må jeg jo bare jobbe enda hardere denne uka. Det "positive" er at jeg er så blakk at jeg uansett ikke har råd til å gjøre annet enn å dra hjem etter skola hver dag, men problemet er jo at det finnes distraherende krefter her hjemme også. Har i dag mekket på sykkelen for å få trena litt i hverdagen fra nå av, selv om jeg har foredrag i historien om 14 timer. Det er ikke så bra. Og nå skriver jeg blogg, heller ikke så bra.
Derfor skal jeg nå jobbe med historien, for så å skrive nynorsktentamensbesvarelsen min. Og i morgen skal jeg på RU-møte, og dessuten skrive en satirisk tolkning av nasjonalsangen vår til å holde foredrag om på torsdagen.
Og på fredag er det forberedelsesdag til MiP-tentamen (Musikkhistorie), som jeg har på mandag. The fun just won't stop!
mandag 7. april 2008
Ekko
Om gjerninger hadde vært som lyd så hadde karma vært som ekko. Da hadde en hver persons gjerninger blitt hørt lenge etter at det ble utført, fordi det hadde blitt hengende igjen.
Dette hadde kanskje gjort at folk var mer forsiktig med hva de gjorde, fordi de visste at det ville høres.
Da hadde det ikke hjulpet å beklag se og tenke at alt ble greit igjen, fordi man hadde forstått etterspillet av gjerningene bedre.
Man kunne ikke velge å ignorere det, for selv om man hadde sagt "jeg gjorde ikke det der" så hadde alle andre hørt sannheten.
Og kanskje om det hadde vært slik hadde folk forstått hvorfor det av og til er vanskelig å tilgi andres gjerninger mot dem. Kanskje hadde sannheten kommet klarere fram i mange situasjoner. Kanskje folk ikke hadde trengt å miste nesten alle som betydde noe for dem, og kanskje folk hadde klart å se det større bildet om de kunne hørt ekkoet av sannheten. For hvis ikke er det jo bare ord mot ord.
Kanskje folk hadde forstått at det er to sider av alt, og ikke bare hørt på den personen som var først ute med å dele sin fortelling, og bare ignorert den andre parten.
Om det hadde vært gjerninger som skapte gjenlyd, og ikke bare lyder, hadde det vært vanskeligere for enkelte å spre sine løgner. For løgner er bare nye ekko, men om folk hadde hørt sannheten hadde de jo visst hva de skulle tro.
Kanskje det hadde gjort alt litt lettere.
Dette hadde kanskje gjort at folk var mer forsiktig med hva de gjorde, fordi de visste at det ville høres.
Da hadde det ikke hjulpet å beklag se og tenke at alt ble greit igjen, fordi man hadde forstått etterspillet av gjerningene bedre.
Man kunne ikke velge å ignorere det, for selv om man hadde sagt "jeg gjorde ikke det der" så hadde alle andre hørt sannheten.
Og kanskje om det hadde vært slik hadde folk forstått hvorfor det av og til er vanskelig å tilgi andres gjerninger mot dem. Kanskje hadde sannheten kommet klarere fram i mange situasjoner. Kanskje folk ikke hadde trengt å miste nesten alle som betydde noe for dem, og kanskje folk hadde klart å se det større bildet om de kunne hørt ekkoet av sannheten. For hvis ikke er det jo bare ord mot ord.
Kanskje folk hadde forstått at det er to sider av alt, og ikke bare hørt på den personen som var først ute med å dele sin fortelling, og bare ignorert den andre parten.
Om det hadde vært gjerninger som skapte gjenlyd, og ikke bare lyder, hadde det vært vanskeligere for enkelte å spre sine løgner. For løgner er bare nye ekko, men om folk hadde hørt sannheten hadde de jo visst hva de skulle tro.
Kanskje det hadde gjort alt litt lettere.
torsdag 3. april 2008
Første natt på jorda
Jeg lurer på om det var noen den første kvelden som lurte på hvorfor det plutselig ble så mørkt?
Den siste tida har vært en berg-og-dalbane for meg på mange måter. I løpet av det siste året har jeg opplevd fysiske nedturer, slik som en skulder i nesten konstant smerte og to diagnoser som kommer til å påvirke livet mitt fra nå av, og jeg har hatt oppturer som å bli kvitt mandlene mine etter flere år med plager.
Den ene diagnosen er astma. Dette er overkommelig, og folk lever normalt med det hver dag. I slutten av april skal jeg dessuten lære mer om hvordan å leve så normalt som mulig med det, og dette gleder jeg meg til.
Den andre diagnosen har jeg fortsatt ikke lært meg å stave en gang, så jeg må se på den lille lappen i pengeboken min hver gang. Von Willebrands sykdom, type 1. Jeg er en bløder. Den milde typen, men jeg tenker likevel av og til på hva som skjer hvis ulykken er ute, og ingen tenker på å se i pengeboken min etter en lapp om hvem jeg er. Hvor alvorlig vil det være?
De avlyste en liten mandeloperasjon fordi de ikke hadde visst det, og ville være helt sikre på å få meg på rette medisin. Og selv da blødde jeg mer enn de fleste. Hva ville da en bilulykke gjøre med meg?
Psykisk har det også vært et hardt år. Noen harde slag der hvor det gjorde mest vondt, når jeg ventet det minst, og også et beinhardt skolepensum som sliter på meg på mange måter. Venner som har vendt meg ryggen og latt meg falle alene, men det har bare gjort at de som har stått ved min side bare betyr enda mer for meg i dag når ting har normalisert seg igjen.
Og jeg kan jo heller ikke late som om alt har vært så ille heller. Ikke når jeg har disse personene som holder med meg gjennom tykt og tynt, også når jeg har vært urimelig. Og på veien fra da til nå har jeg lært meg så utrolig mye, og det er sant som de sier. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
Derfor lurer jeg på om de første menneskene, etter den første natta som uten tvil må ha vært kald, mørk og skummel, så på solen som steg igjen og tenkte; Om vi kom oss gjennom dette sammen kan vi klare hva som helst.
Den siste tida har vært en berg-og-dalbane for meg på mange måter. I løpet av det siste året har jeg opplevd fysiske nedturer, slik som en skulder i nesten konstant smerte og to diagnoser som kommer til å påvirke livet mitt fra nå av, og jeg har hatt oppturer som å bli kvitt mandlene mine etter flere år med plager.
Den ene diagnosen er astma. Dette er overkommelig, og folk lever normalt med det hver dag. I slutten av april skal jeg dessuten lære mer om hvordan å leve så normalt som mulig med det, og dette gleder jeg meg til.
Den andre diagnosen har jeg fortsatt ikke lært meg å stave en gang, så jeg må se på den lille lappen i pengeboken min hver gang. Von Willebrands sykdom, type 1. Jeg er en bløder. Den milde typen, men jeg tenker likevel av og til på hva som skjer hvis ulykken er ute, og ingen tenker på å se i pengeboken min etter en lapp om hvem jeg er. Hvor alvorlig vil det være?
De avlyste en liten mandeloperasjon fordi de ikke hadde visst det, og ville være helt sikre på å få meg på rette medisin. Og selv da blødde jeg mer enn de fleste. Hva ville da en bilulykke gjøre med meg?
Psykisk har det også vært et hardt år. Noen harde slag der hvor det gjorde mest vondt, når jeg ventet det minst, og også et beinhardt skolepensum som sliter på meg på mange måter. Venner som har vendt meg ryggen og latt meg falle alene, men det har bare gjort at de som har stått ved min side bare betyr enda mer for meg i dag når ting har normalisert seg igjen.
Og jeg kan jo heller ikke late som om alt har vært så ille heller. Ikke når jeg har disse personene som holder med meg gjennom tykt og tynt, også når jeg har vært urimelig. Og på veien fra da til nå har jeg lært meg så utrolig mye, og det er sant som de sier. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
Derfor lurer jeg på om de første menneskene, etter den første natta som uten tvil må ha vært kald, mørk og skummel, så på solen som steg igjen og tenkte; Om vi kom oss gjennom dette sammen kan vi klare hva som helst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)