For noen dager siden fikk jeg en mail hos en veldig nær venn av meg som vanligvis ikke sender mail. Denne mailen var derfor så klart spesiell, og det var godt å vite at han ville dele med meg det som skjedde i livet hans. Det gjør at man føler seg inkludert, og jeg føler også at han stoler veldig på meg.
Han sa at han føler at hverdagen har blitt bedre, og jeg tenkte at om han kjenner det kan kanskje jeg og kjenne det? Så jeg kjente etter, og det har jeg gjort de siste dagene.
Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg på noen som helst måte mente at hverdagen ikke var bra. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt. Jeg er der jeg vil være med de folkene jeg vil være sammen med. Det er så klart et par mangler, men slik vil det alltid være.
Så jeg har godt rundt og tenkt og kjent etter, og jeg har prøvd å finne ut hvordan hverdagen egentlig er for meg for tida. Jeg har ikke hatt nok tid alene til å reflektere over det, men likevel har jeg i det siste følt meg veldig ensom. Jeg har folk rundt meg uansett hvor jeg er, men disse folkene drukner likevel ut de få jeg faktisk vil være med. De få jeg trenger å være med.
Det hjelper så klart på at en av mine beste venner bor midt i Europa, mens jeg bor nesten lengst i nord, (om man ikke teller med Island, tror jeg?) men det som gjør det aller verst er når folk jeg virkelig setter pris på og er glad i bare trekker seg bort.
Og ikke misforstå: jeg vil ikke være sammen med bare noen få helt alene hele tida, men av og til bare. Og jeg liker å være sammen med mange folk og har det artig og slik, men ikke hele tida. Og når jeg er trist trenger jeg trøst. Ikke 10 folk som snakker i munnen på hverandre om ting som de synes er artig om som jeg verken forstår eller trenger der og da.
Jeg er så klart glad. Og livet mitt er utrolig bra, men av og til skulle jeg kanskje ønske at hverdagen min hadde vært litt bedre.
tirsdag 29. april 2008
søndag 27. april 2008
Salsa, boogie og russisk dans
Nei, dette er ikke lista over stiltypene de skal prøve ut på neste ukes dansefeber.
Prøv å forstå min frustrasjon i dag:
Nede sitter jeg og øver på vårt elektriskepiano, som mine foreldre insisterer på at absolutt skal stå i gangen slik at jeg må bruke headset når de er hjemme. Så der sitter jeg og prøver å øve til piano- og besifringstentamen som er om ikke så lenge. Til tirsdag må jeg lære meg en boogie, et stykke som heter Russisk dans og til besifringa må jeg klare å spille og synge Kjærlighetsvisa. Jeg kan forresten ikke egentlig spille piano. Men jeg er fast bestemt på å klare dette, og har øvd på spreng de siste dagene. Så sitter jeg jo der fokusert, og hva skjer? Plutselig er hele huset fylt av min mors salsamusikk. Hun fikk plutselig lyst til å høre på den.
Hadde pianoet vært på rommet mitt eller på rommet mamma har gjort om til sitt eget hobbyrom hadde ikke musikken vært noe problem. Jeg kunne hatt lyden på på pianoet og døra igjen og sluppet å bli forstyrret, men neida det skal stå i gangen nedfor stua slik at jeg må høre på det de hører på.
Dette er ikke bare sant i dette tilfellet, men også når de ser på film med hele surrounden på, eller når Aksel spiller Wii rett atme pianoet, men det er mye lettere å drukne ut snakking og bråking med tv'en enn det er å drukne ut rytmer som ikke stemmer det spor overens med det jeg øver på. Så jeg må bare kapitulere, og heller gå inn på rommet mitt og jobbe på nynorsktentamenen som skal leveres om ei uke. Men hvordan får man konsentrert seg over all denne lyden?
Dette er heller ikke et enganstilfelle. Det er også slik når jeg trenger å øve sang. Er det rart at jeg ikke liker å øve når det er umulig å gjøre det privat? I går prøvde jeg å øve sang, men nok en gang står pianoet fortsatt i gangen, og jeg ble distrahert av andre lyder. Man kan ikke ha på headset når man øver sang heller, og en viktig del av det er å synge. Da fikk jeg beskjed om å dempe meg, fordi min far prøvde å se på nyhetene.
Det er derfor jeg bare øver på skola eller når jeg er alene hjemme. Da slipper jeg alles klaging.
Så nå har jeg gitt opp å øve for i dag. Jeg får ikke være hjemme og øve når resten drar i Aksels overhøringsgudstjeneste, og har strengt tatt ikke lyst heller, men jeg trenger å øve i fred.
Prøv å forstå min frustrasjon i dag:
Nede sitter jeg og øver på vårt elektriskepiano, som mine foreldre insisterer på at absolutt skal stå i gangen slik at jeg må bruke headset når de er hjemme. Så der sitter jeg og prøver å øve til piano- og besifringstentamen som er om ikke så lenge. Til tirsdag må jeg lære meg en boogie, et stykke som heter Russisk dans og til besifringa må jeg klare å spille og synge Kjærlighetsvisa. Jeg kan forresten ikke egentlig spille piano. Men jeg er fast bestemt på å klare dette, og har øvd på spreng de siste dagene. Så sitter jeg jo der fokusert, og hva skjer? Plutselig er hele huset fylt av min mors salsamusikk. Hun fikk plutselig lyst til å høre på den.
Hadde pianoet vært på rommet mitt eller på rommet mamma har gjort om til sitt eget hobbyrom hadde ikke musikken vært noe problem. Jeg kunne hatt lyden på på pianoet og døra igjen og sluppet å bli forstyrret, men neida det skal stå i gangen nedfor stua slik at jeg må høre på det de hører på.
Dette er ikke bare sant i dette tilfellet, men også når de ser på film med hele surrounden på, eller når Aksel spiller Wii rett atme pianoet, men det er mye lettere å drukne ut snakking og bråking med tv'en enn det er å drukne ut rytmer som ikke stemmer det spor overens med det jeg øver på. Så jeg må bare kapitulere, og heller gå inn på rommet mitt og jobbe på nynorsktentamenen som skal leveres om ei uke. Men hvordan får man konsentrert seg over all denne lyden?
Dette er heller ikke et enganstilfelle. Det er også slik når jeg trenger å øve sang. Er det rart at jeg ikke liker å øve når det er umulig å gjøre det privat? I går prøvde jeg å øve sang, men nok en gang står pianoet fortsatt i gangen, og jeg ble distrahert av andre lyder. Man kan ikke ha på headset når man øver sang heller, og en viktig del av det er å synge. Da fikk jeg beskjed om å dempe meg, fordi min far prøvde å se på nyhetene.
Det er derfor jeg bare øver på skola eller når jeg er alene hjemme. Da slipper jeg alles klaging.
Så nå har jeg gitt opp å øve for i dag. Jeg får ikke være hjemme og øve når resten drar i Aksels overhøringsgudstjeneste, og har strengt tatt ikke lyst heller, men jeg trenger å øve i fred.
torsdag 24. april 2008
Tentamen og utbygging av Saltstraumen
I går ble det fattet et vedtak i bystyret i Bodø i en veldig viktig sak. Saken har vært en av Bodø Rød Ungdoms hjertesaker i det siste, og i går ble det bevist at penger faktisk seirer over folkets ønske.
Saken er Saltstraumen. En av verdens kraftigste malstrømmer, om jeg ikke tar feil, og dessuten et fantastisk område for turister og lokale til å gå på tur, fiske eller rett og slett bare slappe av langt fra byen. (Riktignok om man flytter seg et stykke bort fra broa og riksveien.) Og hva vil folk gjøre med denne perlen av natur og kystlinje? Vi vil bevare den. Kanskje gjøre den bedre tilpasset for alle. Men det finnes også de som vil kjøpe området, som om det var en helt vanlig tomt og ikke et verna naturområde, og de vil bygge der. Og ikke bare litt. 80 sjøhus. De vil bygge en liten by hvor de rike kan kjøpe eller leie sin lille tomt og sitt lille hus og sin egen strandsone. Sitt eget lille idylliske område hvor de kan være alene hele sommeren. De skal også bygge molo. Og småbåthavn.
Og hvem har råd til å bo i disse husene?
Jeg vet om et par personer som nok har råd, men husene kommer til å bli så dyre at de som bygger dem ikke kommer til å ha råd til å kjøpe dem selv.
Og hvem tjener på dette?
Det er ikke de som bygger husene ihvertfall. Det er ikke de som bor i området, som plutselig må kjøre flere kilometer for å trå i vannet, til tross for at de bor hundre meter fra stranda. Det er ikke turistene, som plutselig må punge ut for kun en brøkdel av det området som før var gratis.
Så det er i grunn bare noen få som tjener på det. De som styrer prosjektet.
Og det er bare noen få som har råd til det. De som stemte for i bystyret i går.
Det som er virkelig irriterende i denne saken er feigheten til Arbeiderpartiet og medlemmene. De har nemlig gjort det klart hele tiden at alle skal stemme likt. Det er flere i AP som vi vet er imot utbygginga, men de hadde på gruppemøtet bestemt seg for å stemme for. Og ingen brøt med det. Og dette er ikke et engangstilfelle. Hva er vitsen i å være politiker når du ikke ytrer din egen mening? Om du ikke har noe å si, hvorfor late som?
Jeg vet at jeg aldri ville ha byttet mening bare fordi flertallet i partiet var uenig med meg. Det er nemlig en viktig del av demokratiet at i den virkelige avstemmingen, ikke bare på et gruppemøte, skal folk si sin virkelige mening.
Jeg er også sikker på at noen innenfor Høyre og FrP er mot utbygginga, men de stemte også likt. Kanskje om alle hadde stemt det de ville stemme ville vedtaket bli avslått, men det får vi aldri vite. Kanskje bortsett fra når opposisjonen anker saken.
På mandagen hadde jeg musikkhistorietentamen, og jeg jobbet hardt for å bli ferdig tidlig nok til å være med til Rådhuset å overlevere de 6600 underskriftene mot utbygginga til Odd Tore Fygle. Han virket til å være positiv til oss, og han snakket mye om å endre stilling i saken. Men det var jo tross alt kamera der, så han måtte vel det. Må si at jeg er utrolig skuffet, og jeg kunne liksågodt ha blitt på tentamen i flere timer til og skrevet flere sider om stilformer og komposisjonsteknikker fra middelalderen til romantikken.
Og akkurat nå føles det kanskje håpløst. Bare det å stille opp klokka 07.30 utenfor Rådhuset med plakater og trøtte ansikt. Men man må vel bare jobbe hardere til neste gang da. Når saken blir anket skal det nok gå bedre.
Det har jeg all tro på.
Saken er Saltstraumen. En av verdens kraftigste malstrømmer, om jeg ikke tar feil, og dessuten et fantastisk område for turister og lokale til å gå på tur, fiske eller rett og slett bare slappe av langt fra byen. (Riktignok om man flytter seg et stykke bort fra broa og riksveien.) Og hva vil folk gjøre med denne perlen av natur og kystlinje? Vi vil bevare den. Kanskje gjøre den bedre tilpasset for alle. Men det finnes også de som vil kjøpe området, som om det var en helt vanlig tomt og ikke et verna naturområde, og de vil bygge der. Og ikke bare litt. 80 sjøhus. De vil bygge en liten by hvor de rike kan kjøpe eller leie sin lille tomt og sitt lille hus og sin egen strandsone. Sitt eget lille idylliske område hvor de kan være alene hele sommeren. De skal også bygge molo. Og småbåthavn.
Og hvem har råd til å bo i disse husene?
Jeg vet om et par personer som nok har råd, men husene kommer til å bli så dyre at de som bygger dem ikke kommer til å ha råd til å kjøpe dem selv.
Og hvem tjener på dette?
Det er ikke de som bygger husene ihvertfall. Det er ikke de som bor i området, som plutselig må kjøre flere kilometer for å trå i vannet, til tross for at de bor hundre meter fra stranda. Det er ikke turistene, som plutselig må punge ut for kun en brøkdel av det området som før var gratis.
Så det er i grunn bare noen få som tjener på det. De som styrer prosjektet.
Og det er bare noen få som har råd til det. De som stemte for i bystyret i går.
Det som er virkelig irriterende i denne saken er feigheten til Arbeiderpartiet og medlemmene. De har nemlig gjort det klart hele tiden at alle skal stemme likt. Det er flere i AP som vi vet er imot utbygginga, men de hadde på gruppemøtet bestemt seg for å stemme for. Og ingen brøt med det. Og dette er ikke et engangstilfelle. Hva er vitsen i å være politiker når du ikke ytrer din egen mening? Om du ikke har noe å si, hvorfor late som?
Jeg vet at jeg aldri ville ha byttet mening bare fordi flertallet i partiet var uenig med meg. Det er nemlig en viktig del av demokratiet at i den virkelige avstemmingen, ikke bare på et gruppemøte, skal folk si sin virkelige mening.
Jeg er også sikker på at noen innenfor Høyre og FrP er mot utbygginga, men de stemte også likt. Kanskje om alle hadde stemt det de ville stemme ville vedtaket bli avslått, men det får vi aldri vite. Kanskje bortsett fra når opposisjonen anker saken.
På mandagen hadde jeg musikkhistorietentamen, og jeg jobbet hardt for å bli ferdig tidlig nok til å være med til Rådhuset å overlevere de 6600 underskriftene mot utbygginga til Odd Tore Fygle. Han virket til å være positiv til oss, og han snakket mye om å endre stilling i saken. Men det var jo tross alt kamera der, så han måtte vel det. Må si at jeg er utrolig skuffet, og jeg kunne liksågodt ha blitt på tentamen i flere timer til og skrevet flere sider om stilformer og komposisjonsteknikker fra middelalderen til romantikken.
Og akkurat nå føles det kanskje håpløst. Bare det å stille opp klokka 07.30 utenfor Rådhuset med plakater og trøtte ansikt. Men man må vel bare jobbe hardere til neste gang da. Når saken blir anket skal det nok gå bedre.
Det har jeg all tro på.
søndag 20. april 2008
Tystere av beste sorten
Alle hater tystere, spesielt de som blir tystet på.
Står det ikke da bare enda større respekt av det når noen tyster på seg selv, slik som disse israelske soldatene?
Dette er et stort skritt i riktig retning for å få mer oppmerksomhet til militærregimet som herjer i Palestina og tar for seg slik som de vil. Nå når noen innrømmer selv at de har vært vitne til, eller til og med deltatt i, tortur av sivile palestinere blir det plutselig umulig for statsoverhodene i Europa og Amerika å se gjennom fingrene på det. Man kan ikke late som om det ikke skjer lengre, og endelig må noen ta stilling til dette problemet som vi har latt vokse helt vilt de siste tiårene.
Jeg vil ikke at vi skal stupe inn som amerikanske ørner og være frihetskjempere som gjør like stor skade som det opprinnelige problemet, men det å ignorere et/to land som ikke klarer å forholde seg til grunnleggende menneskerettigheter som krav på en rettferdig rettsak (og dette gjelder begge parter) blir helt feil når vi har en mulighet til å gjøre en forskjell.
Frigjøring av Palestina burde være øverst på lista for utenrikspolitikken vår. Ikke å leke USAs nikkedukker og si at begge parter er like ille, men heller støtte Israel.
God natt. Tentamen i morgen. Ikke helt klar.
Står det ikke da bare enda større respekt av det når noen tyster på seg selv, slik som disse israelske soldatene?
Dette er et stort skritt i riktig retning for å få mer oppmerksomhet til militærregimet som herjer i Palestina og tar for seg slik som de vil. Nå når noen innrømmer selv at de har vært vitne til, eller til og med deltatt i, tortur av sivile palestinere blir det plutselig umulig for statsoverhodene i Europa og Amerika å se gjennom fingrene på det. Man kan ikke late som om det ikke skjer lengre, og endelig må noen ta stilling til dette problemet som vi har latt vokse helt vilt de siste tiårene.
Jeg vil ikke at vi skal stupe inn som amerikanske ørner og være frihetskjempere som gjør like stor skade som det opprinnelige problemet, men det å ignorere et/to land som ikke klarer å forholde seg til grunnleggende menneskerettigheter som krav på en rettferdig rettsak (og dette gjelder begge parter) blir helt feil når vi har en mulighet til å gjøre en forskjell.
Frigjøring av Palestina burde være øverst på lista for utenrikspolitikken vår. Ikke å leke USAs nikkedukker og si at begge parter er like ille, men heller støtte Israel.
God natt. Tentamen i morgen. Ikke helt klar.
tirsdag 15. april 2008
Russ For Menneskehandel
Det å si at russen ikke vet hva menneskehandel innebærer blir kanskje feil, men det gjør det vel bare enda mer skuffende at de faktisk har en egen dag i Ståkuka ("artig" ordspill hvor ei bråkete uke fort blir forvekslet med en erigert penis. Det må virkelig ha tatt dem lang tid å komme på!) hvor alle skal kle seg ut som halliker og horer.
Jeg vil så klart ikke nekte russen å ha det skøy, for så lenge deres ville festing og barnsligheter ikke går utover noen andre enn dem selv er det helt greit for meg at folk vil ødelegge sin treårs lange innsats for å få gode karakterer med seg videre i livet for et par måneder med vill festing og fyll. Dette skal de så klart få bestemme helt selv. Om de vil bruke sine opptjente penger på ei rød bukse, noen bokstaver og ei lue, for ikke å snakke om kort som bare forsøpler når alle slipper dem igjen etter 17. mai så får det være deres sak. Men når russen synes at det er artig å gjøre narr av et av Norges største samfunnsproblemer er det ikke så artig lengre, og det er hvertfall ikke greit.
Hallikvirksomhet er ulovlig i Norge. Det å være hallik har i de siste årene blitt gjort om til noe tilnærmet en "heltestatus" av rappere og liknende i USA, og takket være folk som 50 cent og G-unit har livet som hore, eller Hoe, blitt romantisert og i dag er det et så forskrudd bilde på dette forholdet mellom en hallik og horen "hans" at ungdom tydeligvis ikke forstår hvor alvorlig det er.
Prostitusjon er ikke artig. Det er ikke en karriere som folk velger, og den lille prosentandelen av verdens prostituerte som gjør det "frivillig" har problemer med seg fra tidligere i livet, og i de fleste tilfellene har de dype mentale arr og trenger hjelp. Og trass i at all handel som går i menneskekropp er forferdelig umoralsk og nedverdigende blir det verre når det er en annen person som selger enn eieren av kroppen.
Om du er prostituert har du ofte likevel muligheter til å bestemme litt. Du kan bestemme hvem du skal gjøre ting med, hva du skal gjøre, hvor mye du skal ha av det, og pengene går til deg selv. Derimot om en hallik "eier" kroppen din bestemmer han hvem med, hva du skal gjøre, og i de fleste tilfellene for halliken over 50% av inntektene. Hallikvirksomhet er intet annet enn menneskehandel av den groveste sorten.
Ofte opplever kvinner i trange kår i fattige land at menn lover dem et bedre liv og en karriere i Europa. Foreldrene og vennene hører aldri mer fra dem, fordi de har blitt fraktet ulovlig som sex-slaver. Disse blir solgt, mishandlet og forlatt på gata når de ikke har mer å by på. Er dette noe å spøke med?
Men det er jo ikke det at russen ikke vet at dette er menneskehandel, for det gjør de virkelig. De gjør det til og med ekte nok ved å ha horeauksjon i kantina i lunsjen. Folk roper ut hva de vil betale for en av de utkledde horene, og alle andre ler.
Hadde dette vært like artig om temaet var Svart og Hvit-dag, og det hadde vært en slaveauksjon?
Hva om det hadde vært Nazi og Jøde-dag, skulle da høystbydende få bestemme hvem som skulle skytes mot muren først?
Eller så kunne man jo ta noe litt mer i nuet, og ha en hyllest til Burma-dag, hvor de som bydde høyest fikk velge vilken munk de skulle klippe av fingrene på, eller kanskje heller hvilken annen torturmetode som skulle brukes.
Hadde ikke det vært artig?
Mange sier at det er jo bare moro, og de burde jo få ha det litt skøy. Ja, det er jeg helt for. MEN ufarliggjøring av menneskehandel, vold og fysisk, for ikke å snakke om psykisk, misbruk er ikke noe å spøke med. Hallikvirksomhet er ikke en sak som skal glorifiseres, og livet som hore er virkelig ikke så glamorøst som mange av jentene i dag virker til å ha fått det for seg. Om du vil framstille halliker og horer i det virkelige lyset burde ikke jentene ha en flekk på kroppen uten blåflekker og åpne sår, og halliken skulle heller sparke hora si ned gangen enn å leie henne galant rundt livet, for det er jo slik det virkelig er. Kvinner blir slått og banket hver dag av menn, ofte sin egene familie eller ektemann, for å tjene mat- og sprit/narkopenger med kroppen sin.
Dette er ikke noe å le av.
Andre dager man burde ha, når man først er så godt i gang:
Politi og Innvandrer-dag, siden det er et problem i Norge av samme viktighetsgrad som prostitusjon.
Kineser og Tibetaner-dag, ingenting slår vel en liten henging til lunsj?
Rik og Fattig-dag, om man først skal gjøre alle oppmerksomme på feilene i samfunnet.
Sulten og Mett-dag, nekte noen mat i en hel dag, mens de andre mesker i seg!
Nazi og Jøde-dag, koselige tilbakeblikk til andre verdenskrig.
Diktator og Offer-dag, siden russen tydeligvis liker det når en person har makten over en annens liv.
Svart og Hvit-dag, fordi menneskehandel er helt greit.
Jeg vil så klart ikke nekte russen å ha det skøy, for så lenge deres ville festing og barnsligheter ikke går utover noen andre enn dem selv er det helt greit for meg at folk vil ødelegge sin treårs lange innsats for å få gode karakterer med seg videre i livet for et par måneder med vill festing og fyll. Dette skal de så klart få bestemme helt selv. Om de vil bruke sine opptjente penger på ei rød bukse, noen bokstaver og ei lue, for ikke å snakke om kort som bare forsøpler når alle slipper dem igjen etter 17. mai så får det være deres sak. Men når russen synes at det er artig å gjøre narr av et av Norges største samfunnsproblemer er det ikke så artig lengre, og det er hvertfall ikke greit.
Hallikvirksomhet er ulovlig i Norge. Det å være hallik har i de siste årene blitt gjort om til noe tilnærmet en "heltestatus" av rappere og liknende i USA, og takket være folk som 50 cent og G-unit har livet som hore, eller Hoe, blitt romantisert og i dag er det et så forskrudd bilde på dette forholdet mellom en hallik og horen "hans" at ungdom tydeligvis ikke forstår hvor alvorlig det er.
Prostitusjon er ikke artig. Det er ikke en karriere som folk velger, og den lille prosentandelen av verdens prostituerte som gjør det "frivillig" har problemer med seg fra tidligere i livet, og i de fleste tilfellene har de dype mentale arr og trenger hjelp. Og trass i at all handel som går i menneskekropp er forferdelig umoralsk og nedverdigende blir det verre når det er en annen person som selger enn eieren av kroppen.
Om du er prostituert har du ofte likevel muligheter til å bestemme litt. Du kan bestemme hvem du skal gjøre ting med, hva du skal gjøre, hvor mye du skal ha av det, og pengene går til deg selv. Derimot om en hallik "eier" kroppen din bestemmer han hvem med, hva du skal gjøre, og i de fleste tilfellene for halliken over 50% av inntektene. Hallikvirksomhet er intet annet enn menneskehandel av den groveste sorten.
Ofte opplever kvinner i trange kår i fattige land at menn lover dem et bedre liv og en karriere i Europa. Foreldrene og vennene hører aldri mer fra dem, fordi de har blitt fraktet ulovlig som sex-slaver. Disse blir solgt, mishandlet og forlatt på gata når de ikke har mer å by på. Er dette noe å spøke med?
Men det er jo ikke det at russen ikke vet at dette er menneskehandel, for det gjør de virkelig. De gjør det til og med ekte nok ved å ha horeauksjon i kantina i lunsjen. Folk roper ut hva de vil betale for en av de utkledde horene, og alle andre ler.
Hadde dette vært like artig om temaet var Svart og Hvit-dag, og det hadde vært en slaveauksjon?
Hva om det hadde vært Nazi og Jøde-dag, skulle da høystbydende få bestemme hvem som skulle skytes mot muren først?
Eller så kunne man jo ta noe litt mer i nuet, og ha en hyllest til Burma-dag, hvor de som bydde høyest fikk velge vilken munk de skulle klippe av fingrene på, eller kanskje heller hvilken annen torturmetode som skulle brukes.
Hadde ikke det vært artig?
Mange sier at det er jo bare moro, og de burde jo få ha det litt skøy. Ja, det er jeg helt for. MEN ufarliggjøring av menneskehandel, vold og fysisk, for ikke å snakke om psykisk, misbruk er ikke noe å spøke med. Hallikvirksomhet er ikke en sak som skal glorifiseres, og livet som hore er virkelig ikke så glamorøst som mange av jentene i dag virker til å ha fått det for seg. Om du vil framstille halliker og horer i det virkelige lyset burde ikke jentene ha en flekk på kroppen uten blåflekker og åpne sår, og halliken skulle heller sparke hora si ned gangen enn å leie henne galant rundt livet, for det er jo slik det virkelig er. Kvinner blir slått og banket hver dag av menn, ofte sin egene familie eller ektemann, for å tjene mat- og sprit/narkopenger med kroppen sin.
Dette er ikke noe å le av.
Andre dager man burde ha, når man først er så godt i gang:
Politi og Innvandrer-dag, siden det er et problem i Norge av samme viktighetsgrad som prostitusjon.
Kineser og Tibetaner-dag, ingenting slår vel en liten henging til lunsj?
Rik og Fattig-dag, om man først skal gjøre alle oppmerksomme på feilene i samfunnet.
Sulten og Mett-dag, nekte noen mat i en hel dag, mens de andre mesker i seg!
Nazi og Jøde-dag, koselige tilbakeblikk til andre verdenskrig.
Diktator og Offer-dag, siden russen tydeligvis liker det når en person har makten over en annens liv.
Svart og Hvit-dag, fordi menneskehandel er helt greit.
Masse diskusjon og lite kaffe.
Dette er en kort oppsummering av Rød Ungdoms landsmøte, som jeg deltok på i helga. Jeg var der som observatør, sammen med min kjære Hogne, og Bodø hadde også seks delegater der, altså var vi åtte. Ikke bare 7, men 8!!! (Dessuten var også Andreas Tymi Gabrielsen der, men han var ikke sendt fra Bodø, så han telles ikke, for da blir det ni. 9 er ikke 8!)
Og hva kan man si om landsmøtet da, som er bedre enn at det var masse snakk og lite styrkedrikk? Det var en opplevelse for livet! Jeg møtte ungdom som var interessante og som hadde noe å si.
Til de som ikke har gått på en norsk videregående skole de siste årene høres kanskje dette helt normalt ut, men slik er det altså ikke. Ungdom i dag har generelt lite å si, kanskje fordi ingen vil la dem snakke, men kanskje mest fordi de ikke bryr seg. Når man opplever dette dag ut og dag inn blir fire dager med en gjeng folk som alle har klare meninger, og som alle kan begrunne dette med mer enn "fordi det synes jo alle", et fantastisk avbrekk fra hverdagen.
Jeg har lært så mye, både av jentesamlingen om hersketeknikker, og av gruppe- og plenumdiskusjoner, men faktisk like fullt av det som har hendt i pausene. "På trappa"-diskusjoner og bare samtaler med folk som forstår meg og som jeg forstår. Folk som kanskje har en annen mening om enkelte ting, men likevel respekterer meg for mine meninger. Det har vært så sinnssykt deilig!
Dette var jo også et interessant landsmøte av andre grunner. Noen saker stjal mer oppmerksomhet enn andre, og det å hele tiden måtte plages av folk som vil sverte RU og støtte diktatorer som har misbrukt sin makt og drept flere tusener mennesker har vært slitsomt, men likevel en lærerik opplevelse. Jeg føler at det å også få se skyggesidene av denne fantastiske organisasjonen som jeg er med i er veldig viktig for å forstå andres syn på oss. Jeg må innrømme at om jeg selv ikke hadde visst at disse personene utgjør kun en brøkdel av medlemmene i RU hadde nok jeg også vært i tvil om hvor denne gruppa egentlig sto, og hvorvidt jeg burde være medlem eller ikke.
Men trass i all den positive energien man får av å møte folk som man er mer på bølgelengde med, så er jeg så sliten at det føles som om jeg kunne sovet hele denne uka. Åtte (8) timer søvn hver natt har altså ikke vært nok, og jeg skulle ønske at jeg kunne slå på pauseknappen ei stund for å komme meg mer i form igjen.
Men det kan jeg altså ikke. Siden jeg gikk glipp av to dager med skole, og en av dem var tentamensdag, så må jeg jo bare jobbe enda hardere denne uka. Det "positive" er at jeg er så blakk at jeg uansett ikke har råd til å gjøre annet enn å dra hjem etter skola hver dag, men problemet er jo at det finnes distraherende krefter her hjemme også. Har i dag mekket på sykkelen for å få trena litt i hverdagen fra nå av, selv om jeg har foredrag i historien om 14 timer. Det er ikke så bra. Og nå skriver jeg blogg, heller ikke så bra.
Derfor skal jeg nå jobbe med historien, for så å skrive nynorsktentamensbesvarelsen min. Og i morgen skal jeg på RU-møte, og dessuten skrive en satirisk tolkning av nasjonalsangen vår til å holde foredrag om på torsdagen.
Og på fredag er det forberedelsesdag til MiP-tentamen (Musikkhistorie), som jeg har på mandag. The fun just won't stop!
Og hva kan man si om landsmøtet da, som er bedre enn at det var masse snakk og lite styrkedrikk? Det var en opplevelse for livet! Jeg møtte ungdom som var interessante og som hadde noe å si.
Til de som ikke har gått på en norsk videregående skole de siste årene høres kanskje dette helt normalt ut, men slik er det altså ikke. Ungdom i dag har generelt lite å si, kanskje fordi ingen vil la dem snakke, men kanskje mest fordi de ikke bryr seg. Når man opplever dette dag ut og dag inn blir fire dager med en gjeng folk som alle har klare meninger, og som alle kan begrunne dette med mer enn "fordi det synes jo alle", et fantastisk avbrekk fra hverdagen.
Jeg har lært så mye, både av jentesamlingen om hersketeknikker, og av gruppe- og plenumdiskusjoner, men faktisk like fullt av det som har hendt i pausene. "På trappa"-diskusjoner og bare samtaler med folk som forstår meg og som jeg forstår. Folk som kanskje har en annen mening om enkelte ting, men likevel respekterer meg for mine meninger. Det har vært så sinnssykt deilig!
Dette var jo også et interessant landsmøte av andre grunner. Noen saker stjal mer oppmerksomhet enn andre, og det å hele tiden måtte plages av folk som vil sverte RU og støtte diktatorer som har misbrukt sin makt og drept flere tusener mennesker har vært slitsomt, men likevel en lærerik opplevelse. Jeg føler at det å også få se skyggesidene av denne fantastiske organisasjonen som jeg er med i er veldig viktig for å forstå andres syn på oss. Jeg må innrømme at om jeg selv ikke hadde visst at disse personene utgjør kun en brøkdel av medlemmene i RU hadde nok jeg også vært i tvil om hvor denne gruppa egentlig sto, og hvorvidt jeg burde være medlem eller ikke.
Men trass i all den positive energien man får av å møte folk som man er mer på bølgelengde med, så er jeg så sliten at det føles som om jeg kunne sovet hele denne uka. Åtte (8) timer søvn hver natt har altså ikke vært nok, og jeg skulle ønske at jeg kunne slå på pauseknappen ei stund for å komme meg mer i form igjen.
Men det kan jeg altså ikke. Siden jeg gikk glipp av to dager med skole, og en av dem var tentamensdag, så må jeg jo bare jobbe enda hardere denne uka. Det "positive" er at jeg er så blakk at jeg uansett ikke har råd til å gjøre annet enn å dra hjem etter skola hver dag, men problemet er jo at det finnes distraherende krefter her hjemme også. Har i dag mekket på sykkelen for å få trena litt i hverdagen fra nå av, selv om jeg har foredrag i historien om 14 timer. Det er ikke så bra. Og nå skriver jeg blogg, heller ikke så bra.
Derfor skal jeg nå jobbe med historien, for så å skrive nynorsktentamensbesvarelsen min. Og i morgen skal jeg på RU-møte, og dessuten skrive en satirisk tolkning av nasjonalsangen vår til å holde foredrag om på torsdagen.
Og på fredag er det forberedelsesdag til MiP-tentamen (Musikkhistorie), som jeg har på mandag. The fun just won't stop!
mandag 7. april 2008
Ekko
Om gjerninger hadde vært som lyd så hadde karma vært som ekko. Da hadde en hver persons gjerninger blitt hørt lenge etter at det ble utført, fordi det hadde blitt hengende igjen.
Dette hadde kanskje gjort at folk var mer forsiktig med hva de gjorde, fordi de visste at det ville høres.
Da hadde det ikke hjulpet å beklag se og tenke at alt ble greit igjen, fordi man hadde forstått etterspillet av gjerningene bedre.
Man kunne ikke velge å ignorere det, for selv om man hadde sagt "jeg gjorde ikke det der" så hadde alle andre hørt sannheten.
Og kanskje om det hadde vært slik hadde folk forstått hvorfor det av og til er vanskelig å tilgi andres gjerninger mot dem. Kanskje hadde sannheten kommet klarere fram i mange situasjoner. Kanskje folk ikke hadde trengt å miste nesten alle som betydde noe for dem, og kanskje folk hadde klart å se det større bildet om de kunne hørt ekkoet av sannheten. For hvis ikke er det jo bare ord mot ord.
Kanskje folk hadde forstått at det er to sider av alt, og ikke bare hørt på den personen som var først ute med å dele sin fortelling, og bare ignorert den andre parten.
Om det hadde vært gjerninger som skapte gjenlyd, og ikke bare lyder, hadde det vært vanskeligere for enkelte å spre sine løgner. For løgner er bare nye ekko, men om folk hadde hørt sannheten hadde de jo visst hva de skulle tro.
Kanskje det hadde gjort alt litt lettere.
Dette hadde kanskje gjort at folk var mer forsiktig med hva de gjorde, fordi de visste at det ville høres.
Da hadde det ikke hjulpet å beklag se og tenke at alt ble greit igjen, fordi man hadde forstått etterspillet av gjerningene bedre.
Man kunne ikke velge å ignorere det, for selv om man hadde sagt "jeg gjorde ikke det der" så hadde alle andre hørt sannheten.
Og kanskje om det hadde vært slik hadde folk forstått hvorfor det av og til er vanskelig å tilgi andres gjerninger mot dem. Kanskje hadde sannheten kommet klarere fram i mange situasjoner. Kanskje folk ikke hadde trengt å miste nesten alle som betydde noe for dem, og kanskje folk hadde klart å se det større bildet om de kunne hørt ekkoet av sannheten. For hvis ikke er det jo bare ord mot ord.
Kanskje folk hadde forstått at det er to sider av alt, og ikke bare hørt på den personen som var først ute med å dele sin fortelling, og bare ignorert den andre parten.
Om det hadde vært gjerninger som skapte gjenlyd, og ikke bare lyder, hadde det vært vanskeligere for enkelte å spre sine løgner. For løgner er bare nye ekko, men om folk hadde hørt sannheten hadde de jo visst hva de skulle tro.
Kanskje det hadde gjort alt litt lettere.
torsdag 3. april 2008
Første natt på jorda
Jeg lurer på om det var noen den første kvelden som lurte på hvorfor det plutselig ble så mørkt?
Den siste tida har vært en berg-og-dalbane for meg på mange måter. I løpet av det siste året har jeg opplevd fysiske nedturer, slik som en skulder i nesten konstant smerte og to diagnoser som kommer til å påvirke livet mitt fra nå av, og jeg har hatt oppturer som å bli kvitt mandlene mine etter flere år med plager.
Den ene diagnosen er astma. Dette er overkommelig, og folk lever normalt med det hver dag. I slutten av april skal jeg dessuten lære mer om hvordan å leve så normalt som mulig med det, og dette gleder jeg meg til.
Den andre diagnosen har jeg fortsatt ikke lært meg å stave en gang, så jeg må se på den lille lappen i pengeboken min hver gang. Von Willebrands sykdom, type 1. Jeg er en bløder. Den milde typen, men jeg tenker likevel av og til på hva som skjer hvis ulykken er ute, og ingen tenker på å se i pengeboken min etter en lapp om hvem jeg er. Hvor alvorlig vil det være?
De avlyste en liten mandeloperasjon fordi de ikke hadde visst det, og ville være helt sikre på å få meg på rette medisin. Og selv da blødde jeg mer enn de fleste. Hva ville da en bilulykke gjøre med meg?
Psykisk har det også vært et hardt år. Noen harde slag der hvor det gjorde mest vondt, når jeg ventet det minst, og også et beinhardt skolepensum som sliter på meg på mange måter. Venner som har vendt meg ryggen og latt meg falle alene, men det har bare gjort at de som har stått ved min side bare betyr enda mer for meg i dag når ting har normalisert seg igjen.
Og jeg kan jo heller ikke late som om alt har vært så ille heller. Ikke når jeg har disse personene som holder med meg gjennom tykt og tynt, også når jeg har vært urimelig. Og på veien fra da til nå har jeg lært meg så utrolig mye, og det er sant som de sier. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
Derfor lurer jeg på om de første menneskene, etter den første natta som uten tvil må ha vært kald, mørk og skummel, så på solen som steg igjen og tenkte; Om vi kom oss gjennom dette sammen kan vi klare hva som helst.
Den siste tida har vært en berg-og-dalbane for meg på mange måter. I løpet av det siste året har jeg opplevd fysiske nedturer, slik som en skulder i nesten konstant smerte og to diagnoser som kommer til å påvirke livet mitt fra nå av, og jeg har hatt oppturer som å bli kvitt mandlene mine etter flere år med plager.
Den ene diagnosen er astma. Dette er overkommelig, og folk lever normalt med det hver dag. I slutten av april skal jeg dessuten lære mer om hvordan å leve så normalt som mulig med det, og dette gleder jeg meg til.
Den andre diagnosen har jeg fortsatt ikke lært meg å stave en gang, så jeg må se på den lille lappen i pengeboken min hver gang. Von Willebrands sykdom, type 1. Jeg er en bløder. Den milde typen, men jeg tenker likevel av og til på hva som skjer hvis ulykken er ute, og ingen tenker på å se i pengeboken min etter en lapp om hvem jeg er. Hvor alvorlig vil det være?
De avlyste en liten mandeloperasjon fordi de ikke hadde visst det, og ville være helt sikre på å få meg på rette medisin. Og selv da blødde jeg mer enn de fleste. Hva ville da en bilulykke gjøre med meg?
Psykisk har det også vært et hardt år. Noen harde slag der hvor det gjorde mest vondt, når jeg ventet det minst, og også et beinhardt skolepensum som sliter på meg på mange måter. Venner som har vendt meg ryggen og latt meg falle alene, men det har bare gjort at de som har stått ved min side bare betyr enda mer for meg i dag når ting har normalisert seg igjen.
Og jeg kan jo heller ikke late som om alt har vært så ille heller. Ikke når jeg har disse personene som holder med meg gjennom tykt og tynt, også når jeg har vært urimelig. Og på veien fra da til nå har jeg lært meg så utrolig mye, og det er sant som de sier. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.
Derfor lurer jeg på om de første menneskene, etter den første natta som uten tvil må ha vært kald, mørk og skummel, så på solen som steg igjen og tenkte; Om vi kom oss gjennom dette sammen kan vi klare hva som helst.
Abonner på:
Innlegg (Atom)