Om Gud og homofilt ekteskap

Jeg skrev dette i går kveld som et innlegg i en debatt om homofilt ekteskap på VGs nettsider, men til tross for å ha kortet det ned drastisk ville det ikke la seg innlegges, så jeg poster det heller her og legger opp link til det på VG.

Jeg må også gjøre oppmerksom på at framskrittet ikke bare er i Norge, for også i California får nå homofile gifte seg, og det tok ikke lang tid før det første paret grep sjansen.

Endelig!

Først må man begynne med det eneste passende:

Gratulerer alle dere i homofile eller lesbiske forhold som har ventet så lenge på at denne dagen endelig skulle komme. En spesiell gratulasjon til alle dere kristne i homofile og lesbiske forhold som endelig kan inngå deres løfter om evig kjærlighet for Guds og Jesu åsyn. Dette er jeg sikker på at begge parter setter stor pris på, for som kristen er jeg overbevist om at Gud og Jesus ikke vet om noe bedre enn to mennesker som gjør nettopp dette. Og da mener jeg ikke at parets kjønn har noe å si.

En annen gruppe å gratulere er alle dere som lenge har levd sammen, men som aldri har kunnet vært en familie fordi barn ikke vokser på trær, hvertfall ikke om man er homofil. Det finnes nok ingen større lykke enn å få et barn som man kan gi sin ubetingete kjærlighet til. Og den vet jeg dere har masse av.

Og en siste gratulasjon til alle de som har gjort dette mulig. Og også et stort takk.

TAKK!

Også har jeg et par skjellsord å komme med:

Til alle dere som sier at Gud ikke godtar komofili og baserer dette på tekster fra det Gamle Testamentet; Jesus kom til jorden for å frelse oss for våre synder, og da han gjorde det kastet han ut de gamle reglene. Og jeg skulle likt å se den av dere som stenger klær med mugg inne i 7 dager før dere får presten til å velsigne det. Eller den av dere som aldri har hatt urene tanker. Eller den av dere som er perfekt. Jesus sa det for 2000 år siden, men det er like aktuelt i dag: "Den som er uten skyld kan kaste den første steinen."

Hvis dere tror at det å være trangsynt gjør dere til bedre kristne synes jeg synd på dere. Jeg elsker mennesker i alle former, farger, trosamfunn og legninger. Man er ikke et dårlig menneske hvis man elsker en person av samme kjønn, og man er heller ikke et dårlig menneske hvis man "ligger med menn slik som man ligger med kvinner" fordi har dere ærlig talt noengang hørt om en mann som har penetrert en annen manns vagina? Neivel, da er det ikke samme måten. Med mindre dere bedriver med analsex, men dette er jo også en synd i følge det Gamle Testamente, fordi sex skal ikke være en god og deilig handling mellom to mennesker, skal det vel? Det skal bare være en forplantingsmetode.

Og til dere som tror at dette kommer til å sette en stopper for menneskeveksten: Jorda er i ferd med å bli overbefolka! Det er så lenge siden Gud ba Eva og Adam om å "bli mange og oppfyll jorden" at vi ikke engang kan gi det et årstall. Da var det to mennesker på jorden, det var nok av mat til begge, og det var ikke barn som faktisk trengte et annet sted å leve enn hos sine foreldre. Det er det i dag. Og hva kunstig befruktning angår så tror jeg at det er bra for en mann å kunne føle at han har gitt to personer en av de største gavene de kan få, og jeg tror virkelig at to kvinner er like bra utrustet til å oppdra et barn som en hvilken som helst mann og kvinne.

Også irriterer det meg med de som bruker stereotyper som at "mamma ikke bruker sminke" som en negativ ting i oppveksten. Selv bruker jeg ikke sminke, betyr dette at jeg kommer til å bli en dårlig mor som forvirrer barnet mitt? Eller betyr det kanskje at barnet mitt vil få et sunnere forhold til hvordan mennesket faktisk ser ut, ikke bare hvordan vi "burde" se ut?

Jeg har truffet mange lesbiske som bruker sminke og som pynter seg akkurat slik som "normale" kvinner, og jeg har truffet "normale" menn som var mer opptatt av utseendet sitt enn noen homofil person jeg har møtt. Hva sier dette om stereotypene? At de oftere kun er basert på fordommer framfor fakta.

Jeg vil avslutte med å si at jeg tror på Gud. Men jeg tror ikke på en fordomsfull, trangsynt og hatfull Gud som kun vil akseptere kjærligheten mellom en mann og kvinne, som aldri hadde sex før ekteskapet eller bare for å kose seg, og som låser klær med mugg inne i 7 dager før de ringer presten.

Jeg tror på en Gud full av kjærlighet, en kjærlighet så høy at han ga sin eneste sønn til oss for å frelse oss fra våre synder og la oss starte på nytt i en verden med aksept for folk som ikke bare var perfekte.

Jeg har dårling...

Haha, ja, nå kan "alle dere" som sitter spente og venter på FRP-koden rapporten jeg skulle avlegge etter at boka var ferdiglest føle dere passe dumme. Samme med dere som venter på å få høre om Kanonrocken, eller noe som helst annet jeg har sagt at jeg skal skrive om ved senere anledning, fordi kanonrocken er lenge siden og FRP-koden har jeg lagt fra meg, og i morgen leveres den tilbake til Ingeborg, sett at hun faktisk kommer på lagmøtet.

Grunnen til dette?
Jo, som de fleste nok har forstått er det litt omveltning i hverdagen min for tida, og jeg takler denne som best jeg kan ved å gjøre alt annet enn å sitte stille. Jeg har ikke lest i boka på lenge, og har som mål å heller ta den opp igjen når jeg selv får den i 18-årsgave eller til jul, så om noen vil lese mine tanker om denne veldig bra boka (det er jeg sikker på) av Magnus E. Marsdal må de nok kjøpe meg den til jul.

Så hva har jeg gjort i det siste da, lurer du kanskje på. Jo, nå skal du høre.

Jeg har shoppet sommerklær og vært med venner HELE tida. Med unntak av i går da jeg var på Meløy, men da var jeg med familie, og hadde det koselig. Så snart jeg får bildene skal jeg skrive om det spennende jeg så og lærte der. Og det skal jeg faktisk, fordi det har noe med politikk å gjøre, tro det eller ei.

På fredagen var det klassetur til Ausvika, og det var hyggelige saker. Så på midnattsola for første ordentlige gang på lenge, og badet masse. Det var bare koselige folk der, og stemninga var god både når vi lekte boksen går og når vi lå på stranda og sola oss. Slike ting må virkelig gjøres oftere.

Må jo så klart også nevne hvor fantastiske vennene mine har vært, spesielt de som har brukt mye av tiden sin på å holde meg med selskap på moloen, som har spilt masse spill med meg (både på Taket og hybelen sin) og som har støtta meg hvert lille skritt. Jeg er så evig takknemlig over å ha slike gode venner som jeg har.

Med unntak av dette har jeg lite å rapportere annet enn at nå har jeg ferie. Må innom skola og levere tilbake bøker og tømme skapet mitt, men det kan virkelig vente, fordi jeg nyter å ikke trenge å stå opp om morgenen. =)

God natt!

Løveunger

Oppdatering:
Denne hobbyen er ikke lengre mulig å bedrive med på VGTVs nettsider. Jeg foreslår heller at alle prøver å dra ut i naturen og se på ekte dyr, slik Andreas foreslo i sin kommentar. Ender er koselige.

I dag oppdaget jeg en ny og tryggere hobby enn hva jeg vanligvis ville gått for. Den er avslappende, og jeg kan holde på i flere timer, samtidig som jeg gjør andre ting.
Denne hobbyen er å se på nyfødte løveunger som koser, sover og spiser og er kjempesøte.
Alle burde stikke innom og prøve det ut.

Enjoy;)

Sjelefrender fra første blikk?

Jeg får ikke sove. Det er ikke noen spesiell grunn, men det bare er sånn. I går snakket jeg med en person som jeg alltid tenker mye på på denne tiden av året, og også ofte i andre situasjoner. Det var uten tvil godt å endelig prate med denne personen om ting vi har følt, og om hvordan det var den korte tiden vi hadde hverandre. En uke for tre år siden.

Helt siden slutten av barneskolen har sommeren vært den værste årstiden. Sommeren har vært en årstid hvor jeg har mistet folk, en årstid hvor man går imot noe ukjent og farlig. Kanskje et nytt sted å bo. Eller kanskje frykten for å møte noen rett før de drar. Eller rett før en selv drar. Det var det som skjedde for tre år siden.

Jeg har en gang i mitt liv opplevd noe så enestående at det er vanskelig å glemme det, og det er vanskelig å komme over det faktum at den lille tiden man hadde der og da var alt man fikk av det. Jeg traff nemlig et menneske som forsto meg på en måte ingen andre har forstått meg, verken før eller siden, og jeg delte noe med han som jeg har holdt mot brystet i tre lange år. Jeg har skjermet denne uken mot omverdenen, fordi jeg var redd for at hvis jeg fortalte noen historien om den, så ville den miste sin unikhet, eller sin sjarm. Den ville miste grepet den har hatt på meg.

Det som skjedde da jeg snakket med denne personen igjen var at jeg fikk lyst til å fortelle noen om hva vi hadde hatt, fordi plutselig føltes det som om vi var tilbake der igjen. Plutselig var det en person som forsto meg bedre enn noen andre, og det hjalp meg. Jeg ble virkelig glad, for første gang på alt for lenge.

Så jeg fortalte historien min til en venn jeg virkelig stoler på. Og det føltes så rett. Og han sa at dette ga han tro på kjærlighet.
Og jeg fortalte historien til en annen venn, som sa at jeg og denne personen virket som om vi var skapt for hverandre. Og kanskje vi var det en gang. Og kanskje når vi møtes igjen, noe jeg er sikker på at vi vil en dag, kommer disse følelsene tilbake, og kanskje da vil vi igjen være skapte for hverandre.

Uansett om vi er det eller ikke så føltes det godt å vite dette:

Det finnes en person som fra første øyeblikk (bokstavelig talt) kjente meg, forsto meg og elsket meg. Og jeg tror ikke på sjelefrender, men jeg vet at det vi hadde var noe man ikke finner ofte, men som er så fantastisk at det er verdt å reise jorden rundt og vente i hundre år for det, fordi når man finner det kommer man aldri til å slippe taket.