torsdag 3. april 2008

Første natt på jorda

Jeg lurer på om det var noen den første kvelden som lurte på hvorfor det plutselig ble så mørkt?

Den siste tida har vært en berg-og-dalbane for meg på mange måter. I løpet av det siste året har jeg opplevd fysiske nedturer, slik som en skulder i nesten konstant smerte og to diagnoser som kommer til å påvirke livet mitt fra nå av, og jeg har hatt oppturer som å bli kvitt mandlene mine etter flere år med plager.
Den ene diagnosen er astma. Dette er overkommelig, og folk lever normalt med det hver dag. I slutten av april skal jeg dessuten lære mer om hvordan å leve så normalt som mulig med det, og dette gleder jeg meg til.
Den andre diagnosen har jeg fortsatt ikke lært meg å stave en gang, så jeg må se på den lille lappen i pengeboken min hver gang. Von Willebrands sykdom, type 1. Jeg er en bløder. Den milde typen, men jeg tenker likevel av og til på hva som skjer hvis ulykken er ute, og ingen tenker på å se i pengeboken min etter en lapp om hvem jeg er. Hvor alvorlig vil det være?
De avlyste en liten mandeloperasjon fordi de ikke hadde visst det, og ville være helt sikre på å få meg på rette medisin. Og selv da blødde jeg mer enn de fleste. Hva ville da en bilulykke gjøre med meg?

Psykisk har det også vært et hardt år. Noen harde slag der hvor det gjorde mest vondt, når jeg ventet det minst, og også et beinhardt skolepensum som sliter på meg på mange måter. Venner som har vendt meg ryggen og latt meg falle alene, men det har bare gjort at de som har stått ved min side bare betyr enda mer for meg i dag når ting har normalisert seg igjen.
Og jeg kan jo heller ikke late som om alt har vært så ille heller. Ikke når jeg har disse personene som holder med meg gjennom tykt og tynt, også når jeg har vært urimelig. Og på veien fra da til nå har jeg lært meg så utrolig mye, og det er sant som de sier. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere.

Derfor lurer jeg på om de første menneskene, etter den første natta som uten tvil må ha vært kald, mørk og skummel, så på solen som steg igjen og tenkte; Om vi kom oss gjennom dette sammen kan vi klare hva som helst.