Tentamen og utbygging av Saltstraumen

I går ble det fattet et vedtak i bystyret i Bodø i en veldig viktig sak. Saken har vært en av Bodø Rød Ungdoms hjertesaker i det siste, og i går ble det bevist at penger faktisk seirer over folkets ønske.
Saken er Saltstraumen. En av verdens kraftigste malstrømmer, om jeg ikke tar feil, og dessuten et fantastisk område for turister og lokale til å gå på tur, fiske eller rett og slett bare slappe av langt fra byen. (Riktignok om man flytter seg et stykke bort fra broa og riksveien.) Og hva vil folk gjøre med denne perlen av natur og kystlinje? Vi vil bevare den. Kanskje gjøre den bedre tilpasset for alle. Men det finnes også de som vil kjøpe området, som om det var en helt vanlig tomt og ikke et verna naturområde, og de vil bygge der. Og ikke bare litt. 80 sjøhus. De vil bygge en liten by hvor de rike kan kjøpe eller leie sin lille tomt og sitt lille hus og sin egen strandsone. Sitt eget lille idylliske område hvor de kan være alene hele sommeren. De skal også bygge molo. Og småbåthavn.
Og hvem har råd til å bo i disse husene?
Jeg vet om et par personer som nok har råd, men husene kommer til å bli så dyre at de som bygger dem ikke kommer til å ha råd til å kjøpe dem selv.
Og hvem tjener på dette?
Det er ikke de som bygger husene ihvertfall. Det er ikke de som bor i området, som plutselig må kjøre flere kilometer for å trå i vannet, til tross for at de bor hundre meter fra stranda. Det er ikke turistene, som plutselig må punge ut for kun en brøkdel av det området som før var gratis.
Så det er i grunn bare noen få som tjener på det. De som styrer prosjektet.
Og det er bare noen få som har råd til det. De som stemte for i bystyret i går.

Det som er virkelig irriterende i denne saken er feigheten til Arbeiderpartiet og medlemmene. De har nemlig gjort det klart hele tiden at alle skal stemme likt. Det er flere i AP som vi vet er imot utbygginga, men de hadde på gruppemøtet bestemt seg for å stemme for. Og ingen brøt med det. Og dette er ikke et engangstilfelle. Hva er vitsen i å være politiker når du ikke ytrer din egen mening? Om du ikke har noe å si, hvorfor late som?
Jeg vet at jeg aldri ville ha byttet mening bare fordi flertallet i partiet var uenig med meg. Det er nemlig en viktig del av demokratiet at i den virkelige avstemmingen, ikke bare på et gruppemøte, skal folk si sin virkelige mening.
Jeg er også sikker på at noen innenfor Høyre og FrP er mot utbygginga, men de stemte også likt. Kanskje om alle hadde stemt det de ville stemme ville vedtaket bli avslått, men det får vi aldri vite. Kanskje bortsett fra når opposisjonen anker saken.

På mandagen hadde jeg musikkhistorietentamen, og jeg jobbet hardt for å bli ferdig tidlig nok til å være med til Rådhuset å overlevere de 6600 underskriftene mot utbygginga til Odd Tore Fygle. Han virket til å være positiv til oss, og han snakket mye om å endre stilling i saken. Men det var jo tross alt kamera der, så han måtte vel det. Må si at jeg er utrolig skuffet, og jeg kunne liksågodt ha blitt på tentamen i flere timer til og skrevet flere sider om stilformer og komposisjonsteknikker fra middelalderen til romantikken.

Og akkurat nå føles det kanskje håpløst. Bare det å stille opp klokka 07.30 utenfor Rådhuset med plakater og trøtte ansikt. Men man må vel bare jobbe hardere til neste gang da. Når saken blir anket skal det nok gå bedre.
Det har jeg all tro på.