Salsa, boogie og russisk dans

Nei, dette er ikke lista over stiltypene de skal prøve ut på neste ukes dansefeber.

Prøv å forstå min frustrasjon i dag:
Nede sitter jeg og øver på vårt elektriskepiano, som mine foreldre insisterer på at absolutt skal stå i gangen slik at jeg må bruke headset når de er hjemme. Så der sitter jeg og prøver å øve til piano- og besifringstentamen som er om ikke så lenge. Til tirsdag må jeg lære meg en boogie, et stykke som heter Russisk dans og til besifringa må jeg klare å spille og synge Kjærlighetsvisa. Jeg kan forresten ikke egentlig spille piano. Men jeg er fast bestemt på å klare dette, og har øvd på spreng de siste dagene. Så sitter jeg jo der fokusert, og hva skjer? Plutselig er hele huset fylt av min mors salsamusikk. Hun fikk plutselig lyst til å høre på den.
Hadde pianoet vært på rommet mitt eller på rommet mamma har gjort om til sitt eget hobbyrom hadde ikke musikken vært noe problem. Jeg kunne hatt lyden på på pianoet og døra igjen og sluppet å bli forstyrret, men neida det skal stå i gangen nedfor stua slik at jeg må høre på det de hører på.
Dette er ikke bare sant i dette tilfellet, men også når de ser på film med hele surrounden på, eller når Aksel spiller Wii rett atme pianoet, men det er mye lettere å drukne ut snakking og bråking med tv'en enn det er å drukne ut rytmer som ikke stemmer det spor overens med det jeg øver på. Så jeg må bare kapitulere, og heller gå inn på rommet mitt og jobbe på nynorsktentamenen som skal leveres om ei uke. Men hvordan får man konsentrert seg over all denne lyden?

Dette er heller ikke et enganstilfelle. Det er også slik når jeg trenger å øve sang. Er det rart at jeg ikke liker å øve når det er umulig å gjøre det privat? I går prøvde jeg å øve sang, men nok en gang står pianoet fortsatt i gangen, og jeg ble distrahert av andre lyder. Man kan ikke ha på headset når man øver sang heller, og en viktig del av det er å synge. Da fikk jeg beskjed om å dempe meg, fordi min far prøvde å se på nyhetene.
Det er derfor jeg bare øver på skola eller når jeg er alene hjemme. Da slipper jeg alles klaging.

Så nå har jeg gitt opp å øve for i dag. Jeg får ikke være hjemme og øve når resten drar i Aksels overhøringsgudstjeneste, og har strengt tatt ikke lyst heller, men jeg trenger å øve i fred.