Misforstå meg rett...

For noen dager siden fikk jeg en mail hos en veldig nær venn av meg som vanligvis ikke sender mail. Denne mailen var derfor så klart spesiell, og det var godt å vite at han ville dele med meg det som skjedde i livet hans. Det gjør at man føler seg inkludert, og jeg føler også at han stoler veldig på meg.
Han sa at han føler at hverdagen har blitt bedre, og jeg tenkte at om han kjenner det kan kanskje jeg og kjenne det? Så jeg kjente etter, og det har jeg gjort de siste dagene.

Dette betyr ikke nødvendigvis at jeg på noen som helst måte mente at hverdagen ikke var bra. Jeg er ikke misfornøyd med livet mitt. Jeg er der jeg vil være med de folkene jeg vil være sammen med. Det er så klart et par mangler, men slik vil det alltid være.

Så jeg har godt rundt og tenkt og kjent etter, og jeg har prøvd å finne ut hvordan hverdagen egentlig er for meg for tida. Jeg har ikke hatt nok tid alene til å reflektere over det, men likevel har jeg i det siste følt meg veldig ensom. Jeg har folk rundt meg uansett hvor jeg er, men disse folkene drukner likevel ut de få jeg faktisk vil være med. De få jeg trenger å være med.

Det hjelper så klart på at en av mine beste venner bor midt i Europa, mens jeg bor nesten lengst i nord, (om man ikke teller med Island, tror jeg?) men det som gjør det aller verst er når folk jeg virkelig setter pris på og er glad i bare trekker seg bort.

Og ikke misforstå: jeg vil ikke være sammen med bare noen få helt alene hele tida, men av og til bare. Og jeg liker å være sammen med mange folk og har det artig og slik, men ikke hele tida. Og når jeg er trist trenger jeg trøst. Ikke 10 folk som snakker i munnen på hverandre om ting som de synes er artig om som jeg verken forstår eller trenger der og da.

Jeg er så klart glad. Og livet mitt er utrolig bra, men av og til skulle jeg kanskje ønske at hverdagen min hadde vært litt bedre.